¤ ¤ Jakt ¤ ¤

Jakte har jeg vel gjort nesten siden før jeg lærte å gå. Far var ivrig harejeger og der trengte man ikke være stor og sprek. Schweizerstøver var "hans rase" og mange gode bikkjer har han hatt gjennom årene. Slik lærte jeg også tålmodets kunst på jakt. Skulle ikke skyte før det var minst en times los, sa gamlegubbene, mens en fortvilet guttunge lurte på hvorfor i all verden det ikke smalt. Fortvilelsen var neppe mindre da 12-åringen for første gang stod på post alene og ikke fikk dispensasjon fra lostiden. Stoltheten så mye større et par timer senere da første haren var felt.

Senere ble det fuglejakt med Engelsk Setter. Vi leide terreng hos Anders Kiær på Skollfjellet og hadde noen fantastiske år. Harejakt på morgenen og fuglejakte senere på dagen. Tenk om vi hadde vært gode til å skyte. Da hadde fjellet vært rensket for fuggel. En vidtgående storjeger og en småttgående skopusser. Disse to i par var utrolig effektive. Aldri har jeg vel heller sovet flere timer i friluft enn vi gjorde da. Det var alltid pent vær i september den gang (la nå det med "manns minne" være unevnt, og vi kvilte alltid på fjellet med en liten varme og en lur etter maten.

Så skulle det bli elgjakt. Far ble tilbudt en ledig plass på et jaktalg i Åstdalen, men takket nei. Han hadde ny harahund og ville bruke all ledig tid på den. Jeg derimot brukte omtrent ett sekund på å gi et positivt svar når spørsmålet gikk videre til meg. Dette ble starten på et intensivt hundehold med mange gode jagere. Uansett hvilken form for jakt jeg kommer i kontakt med framover, så tror jeg at det å skyte elg i stålos langt inn i Åstdalen en gråkald høstdag overstiger alt annet. Gammelskogen nesten omfavner en for hvert skritt man tar. Tykk, mjuk urørt skogsbunn som ikke røper den minste bevegelse. Du må faktisk være uheldig for å høre bildur utenom helgedagene. Det er i slike stunder man kan sette seg ned i ettermiddagssola og si med Hans Rotmo: "Dette må da væra paradiset!" Etter hvert fant jeg også ut at jeg skulle bevise for "resten av verden" at jeg hadde bra bikkjer. Dermed var jaktprøvedeltakelsen i gang.

Så var jeg uheldig med noen knær og trodde jeg skulle bli svært så lite mobil framover. Fortvilelsen tok egentlig litt tak et par år. Hvordan skulle livet bli uten å kunne farte etter elglosene i slake Åstdalslier? Jeg trodde i mitt enfold, at rådyrjakt med drivende hund medførte nesten like mye stillesitting som harejakt og kjøpte min første Basset Fauve. Aldri har jeg vel fartet slik på jakt som jeg gjorde etter Rafale første høsten. Snakk om påhengelighet og jaktlyst. Det boblet, men hva pokker er nå en jakthund uten? Rådyrjakta utviklet seg til å omfatte både hare, rev og dåhjort etter hvert. Mange artige stunder er det blitt. Selv om Åstdalens store skoger og slake lier er byttet ut med Helgøyas kulturlandskap eller svenske ditto, så er gleden over en god los like stor. Da det hele toppet seg med stålos på svensk villsvin fra en av gamlebikkjene, ja da var jaktlykken nesten fullendt. Synd - så synd, at det ikke var lov å skyte!

Innimellom alt dette har jeg også jaktet villrein med stor glede. Ikke det at jeg egentlig liker å bruke opp jaktdager uten å kunne ha med hund, men det er nå blitt mange fine fjellturer av det. Mange tunge bører også, forresten. Underlig at man aldri lærer begrensningens kunst når det gjelder å fylle sekken?

Et par turer til de Canadiske skoger, samt noen turer til Tysk kulturlandskap og en opprivende tur til Franske jakttradisjoner har jeg også forsøkt. Vellykket? Joda det har vært mange opplevelsesrike dager, men man ender nesten alltid opp med konklusjonen: "Det er nå ikke som Åstdalen, da!"

Den moderne tid har innhentet selv gamlegubben på Sandbakken. Dataalderen har gjort sitt inntog og jeg sitter altså med egen hjemmeside. Det er det mange som gjør, og innimellom funderer jeg på alt dette skitet burde vært slettet. Fint som informasjonskanal, dette internettet, men jeg lar meg forundre gang på gang. Man ringes opp av "jegere" som er så forundret over at ditt og datt går an. Det har de da aldri fått til. Når man så snakker med dem, så har de utført den aller meste av sin jakt ved å sitte foran PC'n og lese om andres jaktopplevelser eller de sitter foran TV'n og ser på jaktfilmer eller endog program med Lars Monsen??? Han som alltid er ute i mediene og forteller om hvor snille alle rovdyra er. Hvorfor i helv... skrike som en unge og skyte masse skudd i lufta da, Monsen, når du ser en bjønn en kilometer unna? Den er jo ikke farlig.

Nei, unge nye jegere, kom dere ut i skogen, det er der dere lærer å bli jeger. Teorien kan dere ta "attåt".
Det å bli en PC-jeger er ikke noe mål, bare et surrogat. Akkurat som man ser på "Reality-serier" og innbiller
seg at slik er verden. Beklager, den er så annerledes at det ikke er noen vits å drømme om at det dere ser er sant.

SKIT JAKT !