¤ ¤ Gamlekara ¤ ¤

Jaktleder Kåre Weideborg med min fars hund, Binna, som var avkom etter min egen Basse. Vet ikke riktig hvem av dem (Kåre eller Binna) som var største jaktidioten, men større påhengelighet enn de hadde (begge to) er helt unødvendig :-)

Det var Kåre som kom til Storåsen i viktig ærend og fikk meg inn på de skrå bredder. Det var mye lokalkunnskap og jaktkunnskap "lagret" i de gamle gubbene og jeg er dem evig takknemlig for at jeg fikk lov å være en del av de siste årene i deres jaktliv. Kåre kunne gå så stille at lyden fra ei mus på mjukt gras ville virke forstyrrende. Trodde han det fantes fnugg av håp om en skikkelig bringe så stod'n på post til skytelyset var vel forsvunnet, og litt til. En kunne jo kanskje høre den, så en visste hvor den var til i morgen. Kåre jakta med gammelt ærverdig våpen. En original Oberndorff Mauser i 6,5 med hakemontasje og 4x kikkertsikte. Han var tilhenger av åpne sikter så jeg er ikke helt sikker på om kikkerten en gang var med i sekken hver dag. Okke som, det ble mange elger på Kåre for det.

Jeg glemmer heller aldri da Kåre og jeg stod og betraktet en flott elgokse noen dager før jakta startet. "Ååå, dessa der er flotte Bjørn, itte en gong ei nakjin ungjinte kæn måle seg med dessa." Om jeg ikke var helt enig da, så er jeg det nå.

Leif Grønstad på posten som fortsatt bærer hans navn, Grønstadbråten. For anledningen med innlånt gevær fra fotografen, men til daglig på post med sin Stiga i 30-06 som trolig felte flere elger enn selv Leif ville fortelle :-) Da bildet ble tatt, i 1987, var det fortsatt en og annen tørrkvist igjen på den gamle hogstflata, men det tok ikke lang tid før det var rensket for tørr ved. Derav navnet Bråten. Leif, opprinnelig Rendøl, og oppvokst i ei tid da mat var mangelvare hadde et utall av historier fra "den gang da". Ja ikke for det, Leif hadde et utall av historier fra elgjakta i Åstdalen også han. En gnistrende forteller og sjefen ved matgrytene i hytta.

Hadde dessuten hatt en dyktig elghund med navnet Basse og som ble navnevalget på min første hannhund. Høytidelig avgjort ved "å trekke stutt" mellom det og navnet på Kåres dyktigste hund, "Rugg". Et minne som står som en bauta, er en dag på skytebanen i Veldre. Det gikk litt skeis med skytinga. Leif var kommet til skjels år og alder, og øynene var ikke det de tidligere hadde vært. En av gubbene på "tilskuerbenk" kommenterte tørt: "Å han dær ska på æljjakt?" Leif hadde tidligere vært en glimrende skytter med plass på kongelaget i sin tid, så dette tente Rendøl'n. Han satte rifla i motsatt skulder, for venstre øye var fortsatt bra, og skjøt skyteprøva på første forsøk, uten testskudd! Da snudde han seg mot tilskuerbenken og ytret :"Da jeg var på deres alder så kunne jeg STÅ og skyte denna prøva, jeg!" Det var ingen som sa noe da, men en og annen jaktkompis smilte lurt i skjegget.

Simen Weideborg på nesten samme post som Leif over her. Det var han som egentlig skulle gi seg da jeg fikk plass på jaktlaget. Det varte bare noen dager før savnet av fjelllufta ble for sterk og Simen var igjen et fullverdig medlem av jaktlaget. I ettertidens klokskap vil jeg si at det jammen var bra han tok tjuvperm. Simen jakta med en Brno 601 med oppfellbart diopterhull på bare tange, en snedig sak som dagens våpenprodusenter egentlig har mye å lære av. Han var omgjengeligheten selv og evnet alltid å spre godt humør selv om dagene ikke hadde blitt som ønsket. Var, som Leif, en historieforteller av rang. Det var sjelden stille når disse to var i sitt ess i hytta. Hvis det i tillegg var tilgang på en liten skarp en til kaffen, helst av lokal produksjon (det er vel lov å skrive det nå, så mange år etter?) så gikk skravla i ett. En ung og interessert sjel lot det hele skli inn uten alt for trangt filter. Historiene gjorde seg best slik. Ingen kunne vel heller, som Simen, gjøre slike ettersøk. Der hadde han utrolig mye å lære bort.

Simen hadde i alle år sagt at det skulle ikke noe elggevir inn i stua før det ble en med minst 18 spir. Tidlig en morgen i -83 skjøt jeg en liten pigger i los som aller første elg for ungbikkja til Simen. Han strålte som ei sol da vi kom til hytta og det måtte nedpå en liten kork med Cognac av ypperste merke selv om vi håpte på tilleggsdyr og storokse. Vi hadde jo sett store spor på morgenen. Neste økt gikk vi etter storoksen og ønsket gikk i oppfyllelse.

En 18-spirs bringe av anstendig format lå i myra da jeg kom fram, og ikke lenge etter kom Kåre og far til fallet. Det var en utrolig fornøyd jeger som stod og så på slakting, kjøring, flåing og partering den kvelden. Da var'n så andektig at'n ikke rørte elgen. Det gjorde ingen ting, jeg var ung og sprek og syntes det var bare moro. Gamlekara ble litt på en snurr den kvelden og det var dem vel unt. Det er nettopp slike øyeblikk en husker i ettertiden. Smilet til gubben som stod der og betraktet det nedlagte byttet og ikke minst da han kom med dotsup til far og meg som stod og flådde. NEI, tror du ikke han kom med flaska som såvidt var spretta midt på dagen. Vi nekta og mente at slik en staselig okse fortjente uåpnet vare. Simen snudde på filttøffelhølen og tuslet inn i hytta og kom ut med nok ei flaske av samme kvalitet. Selvsagt hadde han ei på lur.

Far med en 9-spirs okse fra -89. Den kom snikende over Åsta og ville inn på mer attraktive områder på vestbredden. Den skulle bare visst.

Han må nesten med på siden over Gamlekara, selv om han ble med fast på jaktlaget etter meg. Hadde jo vært med en dag eller tre i mange år tidligere og ikke minst hadde han kjørt fram elg for "Weideborglaget" i årevis. Far var en ihuga harajeger og ble like ihuga bikkjemann som elgjeger. Det skulle være los og det skulle være skikkelig los. Der er det mang en moderne jeger som har mye å lære. Vi gikk ei god skole, vi som fikk jaktdressuren fra bikkjefolka. Så har de også lært oss å nyte jakta ikke bare skyte elg. Far hadde flere elgbikkjer på sine eldre dager, og grombikkja Binna var et råskinn. Vi har venta en del på henne, gitt, men det var verdt hvert eneste minutt. Losene var mange og lange så underholdningen var av det store slaget.

Da gubbene kunne feire 30-års jubileum i 1981, skjøt jeg (ja det er meg) min hittil største elg.
Med andre ord så er det snart 30 år siden 20-spiringen falt i Hangenholslia. En uforglemmelig dag for en ung og urutinert jeger.

Gamlekara begynte sin løpebane i Storstillia i 1951 og hadde altså nær 30 år der inne før jeg ble med i 1979.
Det er egentlig litt underlig å tenke på at de tradisjoner jeg følte jeg var med og viderebefordret den gang, de har jeg nå like lang erfaring med. Ja, for jeg har faktisk passert 30 år i Storstillia jeg også. Huff og huff, her er det om å gjøre og ikke se på fødselsattesten. Om jeg er litt romslig med min egen hukommelse nå, så kan jeg faktisk si at jeg sitter på 60 års erfaring fra dette elgriket, som en gang var så inderlig rikt. I dag, med sønderskutt elgstamme, så er det ikke med like stort pågangsmot og optimisme vi reiser til Åstdalen den 4. oktober, men vi reiser lell. Det er nå et eller annet som drar, om ikke annet så tanken på å ikke "gå i fjøsgangen" og hente elgen som skal skytes. Bygdejakt med den form for høsting frister ikke. Vi må slite for den i Åstdalen, og støkker vi så er det "takk for i dag", ikke bare en liten sving rundt et par flurgraner for så å stoppe på nytt. Nei, her er det jakt og ikke skyting som står i høysetet, og sånn sett så passer jeg vel inn. Mer opptatt av bikkjer og los enn elgfall, som jeg er.

Skit jakt, og huff og huff.

Neste jeger som skriver om elgjakt i Storstillia vil sikkert betegne meg som en av "gamlekara". Hmmmm