|
||||||||||||
|
Copyright © 2009 B Sønsteby |
Bever
For første gang i moderne tid var det i 2007 åpnet for beverjakt i min hjemkommune, Ringsaker. 10 fellingstillatelser var det gitt, og vi ble fordelt litt utover det gedigne jaktterrenget i Ringsaker Jakt- og Fiskeområde (RJFO). På forhånd hadde jeg sett meg ut noen steder innenfor det området jeg kunne jakte i, der det så lovende ut. Bl.a. var det ei meget godt synlig hytte der RJFO tidligere hadde demmet opp et tjern ved å restaurere en gammel tømmerkistedemning.
Her ligger Ringsakers første bever sammen med både tomhylse og jaktrifla. Her er den utstyrt med en Leupold 2x-7x Compact i Leupold QRW ringer. Linsene begynner å bli noe slitt etter 20 års intensiv bruk. Jeg er nok også på vei til å bli gammel og trenger snart en utrustning med litt større lysgjennomgang. Har en Kahles 1,5x-6x liggende som trolig havner på denne rifla.
Ringsakbjønn våren 2007
Et par mil nordover, noen kilometer østover, langt inn i gammal granskog "der ingen kunne tru at nokon kunne bu", og så inn i et høl i snøen. Der hadde Ringsakbjønn bodd i vinter. Velpleid og riktig fint var det. Da jeg var i et hi for noen år siden lukta det værre enn vondt. Her var det faktisk riktig så bra. Var'n blitt reinslig på disse åra?
Vel ute fra hiet, hadde han laget en vei av småkvist og granbar. Om det var for å "merke veien hjem" i påkommende tilfeller, eller det var for å kunne gå tørrskodd fra do til soverom skal være usagt. Underlig at han hadde lagt så mye jobb i spaserstien var det nå uansett.
Marit har kommet seg ut av hiets lune rede og viser hvor høyt de første kloremerkene vi så var.
Han hadde satt bumerket sitt her. Tenk å få en slik til å klø seg på ryggen. Det kunne blitt temmelig heftig.
Vi skal ikke si eksakt hvor høyt, men gamlegubben i huset klatra etter og de øverste kloremerkene han fant var nok sikkert 8-9 meter over bakken. Marit var imidlertid ikke sikker på om samboer og "hennes beste venn" skulle greie å komme helskinnet ned ;-) I og med at han skriver dette, så gikk det bra. Legg merke til hvor mye kvist som er fjernet på den ene siden av treet. Den har "brøyta seg vei" med kraftfulle midler oppover stammen.
Noen dager senere:
Kompis Tor Egil og jeg fikk oss en fin tur i ettermiddagssola. Bjønn hadde gått nesten oppå den også og hadde hatt en lett tur. 2 ganger hadde'n lagt seg nedpå snøen for en liten hvil, men snart gått videre. Nesten ingen hår hadde frosset fast i snøen og det tydet på at den ikke hadde ligget lenge.
Så hadde nok kreftene ebbet litt ut og brakar'n ville ha seg en skikkelig middagshvil. Ikke rart forresten, for så langt hadde ikke vi registrert at han hadde inntatt næring av noe slag. Her hadde'n laget seg et skikkelig fint dagleie, og vi kom nok brått på'n. Ut derfra hadde han bykset så lang han var og gått skikkelig dypt i snøen. Slik så senga ut. Er ikke mer nøye på senga sjøl, jeg, når jeg legger meg ned for å hvile litt ute i naturen. I og med at han hadde gira opp og sank så dypt i snøen etter at vi støkt'n så ga vi oss. Ingen grunn til å presse kreftene ut. Vi ringa området og hadde han inne i en temmelig liten ring. Der satte vi oss til å vente, men han dukka aldri opp foran kameralinsa. Ja ja, så har jeg det til gode for en annen gang.
Rovvilt
Vi skulle da lykkes til slutt og den første bjørnen som er skutt i Ringsaker på 140 år falt øst for Bleka seter. Vekt var ca 130 kg.
Den 1.september fikk vi starte lisensjakta på bjønn og vi var kjapt ute om morgenen.
Melding om to observasjoner på morgenen gjorde jaktiveren stor. Vi fant dem ikke, men et nygravet hi fant vi.
Vi nærmet oss elgjakta og fortsatt ver det ikke felt noen bjørn under lisensjakta. Synd, men sant. Så rant det inn ei meget pålitelig melding om en observasjon en kveld. Påfølgende morgen skulle jeg spore med Sirka, mens andre skulle sitte på post. Bare vi kom oss litt unna veien og eksoslufta gikk det nesten som på skinner. Den hadde rota i noen gamle kadavere underveis og brukt masse tid. Ved kadaverne brukte også Sirka en del tid. Det lukta bjønn over alt. Så med ett stoppet hun og kikket halvt høyre. Jeg stoppet og kikket i samme retning, og der kom den ut fra ei skjørtegran. Dæven, det gikk fort. Så den vel i 3-4 meter og hadde ingen mulighet til å rekke å skyte.
Sirka hviler etter nok en dag på bjørnejakt.
Den dro avgårde i sikk sakk og hit og dit. Det var frossen mark mange steder og sporene var lette å se på myr og i langt gras. Etter ei stund hadde den stått og ventet på oss, trolig for å sjekke om vi kom etter eller ei. Senere dro den rett fram et stykke, for så å vinkle stertk av, og gå rundt. Hadde nk vært oppe bak oss og kikket på ekvipasjen for å sjekke den ut. De der skal jeg nok lure, vil jeg tro den tenkte for så å dra rett sydover, målbevisst og rakt fram. Vi ga oss etter hvert. I den retningen satt det ingen. Vi måtte for å lykkes, greie å gå innpå den, og det tror jeg vi skulle hatt utrolig flaks for å oppnå. Den hadde full kontroll på oss og gikk bare og sørget for å være ute av syne. OK, gutten, men vi kommer sterkere igjen neste år.
Det var blitt sent i oktober og snart ville vel bamsen gå i hi for godt denne sesongen. Vi får melding om et hi, og drar for å sjekke. Marit går foran fram mot åpningen og heldigvis for henne kom det ingen bjønn ut. Alle sikkerhetsregler sier jo at man ikke skal skyte over folk, så måtte jeg jo bare latt bamsen komme, da :-) Dette var forresten ei utrolig flott tomt. Sør-vest vendt på en morenerygg. Garantert tørrt hele våren og med vårsola rett inn døra. Muligheter for både tiur og orreleik rett utenfor soveromsdøra og med småfuglsang av alle slag. Kan man våkne til noe finere etter en lang vinters søvn?
Rein
De store skogsmyrene i Ringsaker og Vang fikk besøk av jegerne, uten at det hjalp det minste.
Tekjelen putret over brennende einerkvister og snart luktet det nytraktet te over hele Londalen.
Plassen vi satt ved heter "Drammenshøgda", men vi hadde nå ikke med denslags til å ha i koppen.
Ved "Hella" er en kjent og kjær utsiktsplass. Storbekkfjellet i bakgrunnen.
Han skulle bare visst hva som skjulte seg i krattet. Heldig var'n, som var så stor.
Han ser litt betuttet ut svensken, der han sitter og funderer på hvorfor han ikke fikk se en bukk av rett størrelse.
Det kommer - det kommer Göran ;-).
Trivelig å være på jakt med Chapuis for den som liker fine børser, men så var det viltet da. Hvor er det?
Lenge siden du så noen med rødpunkt på reinsjakt, forresten?
Elg
Så er det snart klart. Av uforståelige grunner vedtok DN også for kommende femårsperiode at vi her oppe i fjellet ikke skulle få jaktstart før 5. oktober. Forstå det den som kan. Det må være et eller flere vikarierende motiver ute og går, for forvaltningsmessig kan det umulig være fornuftig. At en elgjeger fungerer bedre i 50 cm snø og -15 enn han/hun gjør på barmark og +5 grader det tror i alle fall ikke jeg. Kjøttet tas langt bedre vare på i plussgrader enn minusgrader og utøvelsen av human jakt bør veie tungt i disse tider, bare ikke for papirflytterne i Trondheim.
Det starta bra for "junioren" vår. Allerede andre dagen felte Monica en fin okse og hun kunne smile bredt.
Selv om far ikke så det, så ble det en Jägermeister på jenta den kvelden ;-)
Embla fikk da i det minste et elghår på øyet ;-)
Tilbake ved veien er det å vente på skyss tilbake til hytta.
Så har hun fått øye på fotografen som uforsiktig nok bøyde seg ned for å gi ei av bikkjene en klapp. Da kom hun, med lav hodeføring og fektende frambein. Jeg tok ingen "Renstrøm", men kasta meg opp og skreik det hjerte og lunger evnet. Om hun hoppet over meg skal være usagt, men jeg så buken godt. En av jaktkompisene som befant seg 700-800 meter unna spurte på radioen hva som hendte. Skriket hadde nådd tydelig fram. Hvem sa at elgjakt ikke er risikosport, selv for for veltrente - smidige - unge utøvere ;-)
Så var moroa egentlig over. Ei harabikkje ble tatt av ulv i terrenget vårt.
Løshundjakta ble innstillt og elgjegerne ofret sin dyrebart oppsparte ferie på andre sysler.
Det endte godt og vi gratulerer de som dagen etter skjøt Gråbein.
Da var det klart for løshundjakt igjen.
Det ble mørkt før kameraet kom fram.
Nok en liten tass på elgtrekkeren (det er hønn på'n). Kjetil Lagmandsveen var "gjestejeger" og fotograf.
Selvsagt skal ikke en gjestejeger belemres med transport ev elg så jaktlederen måtte trå til.
Rådyrjakta 2007
Så er vi endelig i gang.
Rådyrjakt med drivende hund er drivende moro!.
Allerede på vår premieredag ble det kjøtt med hjem. Alle hundene hadde fine loser, men det var gamlemor,
Maline, som jaget til fall. Først en kalv hos Tor Jørgen og deretter en bukk hos meg.
Bukken i all sin ynde.
Slik ser de altså ut, de suksessfulle jegerne på Helgøya :-)
Svensk
Ja, ikke det at vi jakter svensker altså, men det pleier å bli en tur eller to over grensa på jakt etter dåhjort og rådyr i løpet av høsten. Det ble det i år også. noen uforglemmelige dager. Viltrikdom som vi bare kan glemme å håpe på her jeg bor.
3 dagers jakt førte til 4 rådyr - 3 dåhjort - 3 rev - 2 elg i bakken. Ennå var det noen som syntes det hadde gått litt trått de siste dagene. Da er man egentlig bortskjemt. Jeg skal imidlertid være litt enig med dem. Det var ikke SÅ mye rådyr der som man hadde trodd, det skal sies.
Fra denne jakta kan jeg dessverre ikke presentere bilder. Jegeren/fotografen dro på en alvorlig influensa som medførte at han hadde mer enn nok med å tusle rundt med bikkjene om han ikke skulle fotografere i tillegg. Jeg vil imidlertid hilse til alle svenske venner og bekjente og si hjertelig tusen takk for noen fantastiske dager i Mälarens rike.