Jaktlaget i Storstillia er, i elgjaktmålestokk, ungt av år og sinn. Uansett begynner vi å få en del år sammen, lell. Jeg skal her tillate meg å komme med en helt upretensiøs og subjektiv beskrivelse av de forskjellige medlemmene. Alt som her er skrevet må jaktlagets medlemmer selv stå ansvarlig for, da det kun er gjengivelser av fakta fra ting de har latt meg oppleve sammen med dem.

Vi skal ta det i kronologisk rekkefølge ut fra når de ble innlemmet i det gode selskap. Tar også med noen ord om de uttredede, da de kan være vel verdt en omtale, de også. Ikke minst, så skal jeg ta meg sammen og få laget en skikkelig omtale av gamlekara. De som fikk meg til å begynne med denne galskapen. Hederskarer og gode forbilder for en ung mann plaget med lidelsen "jaktidioti".

Bildet over viser forresten venstre gevirfjøl av oksen jaktlederen skjøt i 1983.

I skrivende stund har faktisk jaktlaget skutt elg med 9 forskjellige kalibre siden jeg begynte i 1979. Vi får se om det ikke er mulig å få dette tosifret etter hvert. Det er ikke så vanlig på disse trakter, i alle fall, så jeg skal ta en kjapp oppsummering.

Gamlekara: 6,5x55 - .308W - .30-06
Jaktleder'n: .308W - .30-06 - 8x57IS - .338-06 A-Square - 7x57R - 7x65R
Hans Tore: .30-06
Jan: .30-06
Knut: .30-06
Trond: 7x64 - .30-06
Monica: .308W
Jon: .35 Whelen
Gjestejeger'n: .308W

Andre kalibre har vi vel heller ikke for tida, men det skulle jo vært moro å skyte elg med 9,3x74R eller kanskje en .375 H&H.
For å være realist, så er kanskje en 6,5x47 Lapua det nærmeste alternativet for tida da jeg funderer alvorlig på ei slik pipe eller ei i 6,5 Creedmoor. Kunne jo kanskje vært greit når det er bare kalv igjen å skyte. ÆLJ skal skytes medd "årntlig" patron :-)

Jaktlederen, lagets mest undervurderte deltaker (å skulle dom vøri uten mei?) trenger vel egentlig ingen nærmere beskrivelse, men jeg skal gi noen korte vurderinger. Høy (mer enn 1 meter) - slank (under 100 kilo) - mørk (var) - bart (rester) - fantastiske grå elghunder - den eneste som ikke snorker (har i alle fall aldri hørt jeg har gjort det), ligger derfor i egen bu - lengst erfaring (fra -79 og helt sant) og skutt flest elger (og foreløpig 2-to villsvin) og har dårligst knær (klager mest på knærne).

Illustrasjonsfoto, med motto:
Slik kunne en vellykket jaktdags avslutning vært!
(Hva har forresten dette med elgjakta å gjøre?)

Det er ikke godt å si, men kan det tyde på at elgjakta får konkurranse etter hvert. Villere og villere fjellelg som samtidig er færre og færre individer. Blir liksom ikke det samma for bikkjejegeren lengre. 30 år på samme terreng er kanskje på tur til å bli nok, også? Svenskejakt på bjørn med elghundene og dåhjort og gris med fauvene er kanskje framtiden. Tja, den som lever får se. Uansett, det er vel snart på tide at noen tar over ansvaret for den gamle gubben. Jaktlederansvar i 20 år, det tynger (det er bare å se på magan)!!

Dette derimot, er det vel ingen som undres over om har noe med elgjakt å gjøre.
Jaktlederens lykkeligste dag den trettiende sesongen. Fin okse i los for hans fantastiske bikkjer.
Faktisk jaktlederens femte sølvgevir fra samme jaktterreng, men gullet glimrer med sitt fravær.
Jaktlykke = lykke :-)

---

Han sTore kom med i -91 og har tråkka sine utrolig lange skritt med enda mer utrolig lange føtter opp og ned i Storstillia mange ganger nå. Måtte få spesialbygd seng så han skulle slippe å gå/sitte med krummet rygg langt utover dagen. Tar tid, må vite, å rette opp en krokete kønnstaur. Er ellers kjent for å ha problemer med avstandsbedømmelsen ;-) Ønsket seg så inderlig en skikkelig okse og fikk det til slutt. Da ga'n seg ikke så lett, så året etter skjøt han nok et fint eksemplar av arten. Ikke mange som greier å sitte så stille så lenge, gjerne sammenhengende i flerfoldige timer.

Hans Tore med inderlig stor klyftokse på Matfarmyra.

Huskes kanskje aller best for et par kommentarer:

Fra skogen da han hadde skutt en elg etter uendelig lang sikteperiode (ca. 1 time) på 10 meters avstand i tett fjellbjørk. Da knitret det i jaktradioen: "De æ nå detti som æ æljjakt, da!" Om'n ikke huska å blunke på den tia, så grodde vel kontaktlinsene fast.

og

I hytta om at:" Je æ itte trøtt je" mens hodet hoppa og nikka som på en hakkespett. Da endelig dama vart med opp på helgebesøk i jakta sovna'n rett etter middag. Slikt kan gi uante traumer. For Hans Tore og Astrid har det medført bryllup og arveprinsesser. Vi iler til med informasjon at den førstefødte IKKE er født ni måneder etter besøkskvelden i elgjakta.

I hans 16de år på elgjakt så vart det skikkelig æljokse på Hans Tore, også.

---

Knut starta i -94. Kun kalt OL-året, lokalt. Kræmmer i sjel og sinn og utrolig glad i hestehaler. Sitter hver uke timevis og bare kikker om dom kneiser med stjerten og byr opp til dans. Største dansen ble det vel på Jarlsberg Travbane da gromjinta, Lindy Tibur, vant Ulf Thoresens minneløp. Har likevel tid til elgjakt det meste av oktober. Har forresten ei gromjinte tel, og hun skulle også bli elgjeger. At du tør, Knut, med alle de "gamle grisene" på laget.

Fra seremonien etter storseieren
(Knut helt til venstre og den eneste som er så skamfull ta magan at'n gjømme'n),
nesten like blid som etter en elgkalv i los.

Første høsten skjøt'n 3 elger i los, og vart bortskjemt. Siden har'n tviholdt på uvanen og legger titt og jamt hundenes hjerte for sine føtter. Jaktlaget også forresten, med sin oppofrende innsats ved kjøkkenbenken (veien til mannens hjerte går, som alle vet, gjennom magen). Hadde Knut tenkt over akkurat det hadde vi nok fått havregrøt tre ganger om dagen. De mest velsmakende røkte pølser tryller han fram fra svartpanna over propanvarmen. Og ikke å forglemme alt det svidde flesket han har dytta innpå våre tallerkner. Vi legger faktisk på oss noen kilo i løpet av jakta.

Med blodete bikkje og reklame for den lokale travbana stråler'n som mest.

Uforglemmelige minner:
Vi glømmer aldri da 'n Burmann satte hjørnetanna i oppblåst elgvom. "Pissssh" sa det og bikkjelungene var fyllt av drittluft. Han harka lenge da, gromgutten (Burmann alså).

Raisa synes nok en gang at Knut er skikkelig grom.

Sammen må vi nesten, Knut og jeg, betraktes som eksperter på å kjøre fram elg i oktobermørket. Ingenting kan vel være svartere enn oktobernatta på barmark? Med elgtrekk på hue i bekken og opp ned i tuet myr hadde vi vårt svare strev. Klokka ble mer enn sent og enda mer før vi var ferdig med å flå. Aldri har vel dotsupen smakt bedre enn da vi kom til hytta den natta.

---

Gjestejegerne

Göran, fra den Värmländske Gläsbygden. Flittig gjest i lokalmiljøet en periode. Kom da noe godt ut av kjærlighetas viderverdigheter, for Göran fikk seg i alle fall Fauve. Han ble etter hvert en regelmessig gjest på Sænnbakken etter å ha blitt plassert her første kvelden i Norge, da damebekjentskapet hadde andre planer for kvelden (og sliktno besøkte du flere ganger?!!). Vi kom vel ikke så ille ut av det, og han også har vært innom som gjestejeger i æljjakta. At vi er et gjestmildt jaktlag forteller vel understående bilde alt om.

Han skulle nok gjerne kommet igjen oftere, Göran, for å vise "Nårrmännen" hvordan det skal gjøres. Vi for vår del ønsker velkommen!

Håkan, ÖstGötajeger med minner om vilttette hjemmeområder som vi nordmenn bare kan drømme om. Så fikk jeg altså "lurt" han over grensa for å forsøke seg på fåtallige spinnville norske fjellelger. Det blir spennende å se hvordan han lykkes. Man må håpe på det beste, da det alltid er hyggelig å kunne gi gjestene noen positive opplevelser. Vi kan ikke by på verken då eller gris, men det er fortsatt bjørner igjen på lisensen. Så om du har tur, Håkan, så er det muligheter for nytt vilt på statistikken.

Når en ser smilet etter å ha skutt noen av disse disse svenskegrisene så forstår en jo at det vil gå helt opp i øreflippene om det skulle vise seg en skikkelig Ringsakersk elgokse. Jeg skal love at du ikke greier å holde en i hver arm :-) Skit Jakt, Håkan!!!

---

Så over til de som har gitt seg

"Bygutten"

Trond, "bygutt" (født i Mæssenli'n) på gjestevisitt i Ringsakers fjellverden. Eldstemann, var i flere år siste ettervekst i jaktlaget. Den som venter på no godt, venter ikke forgjeves, Trond! Begynte i -99 og blir nok med "så lenge beina kan gå". Like blid nesten støtt, men aller blidest når elgen er død. Hvilken elgjeger er forresten ikke det? Må spørre kjærringa om lov til å låne bilen hvert år. Sjøl har'n så fin bil at'n ikke vil risikere å måtte frakte blodete bikkjer og jegere med gørr på i'n. Har grombørse med to rør, som'n itte tør å bruke å. Hmmm, å slikt ska'n jakte sammen med?

Synes at å skyte bittesmå danske rådyr er nesten like spennende som diger Ringsakælj. Nå ha'n skøti æljen med danskebørse å.
Det ble "en lille dansk en" kvelds.

Vårt (tidligere) feminine innslag !

Monica, datter av Knut den modige. 16 år ung (da hun debuterte med børse i skogen) og vakker (åssen kan du ha fått det til, Knut?). Påstår hardnakket at hun ikke er så ung lengre, og det er vel sant. Gammel derimot, er det lenge til hun blir. Dessuten første kvinnelige elgjeger i Pihl på manns minne, og litt til (for manns minne er ikke langt). Har vært med og sittet på post i mange år og er endelig gammel nok til de første alvorlige prøvelser. Sitter like stille og sier like lite på post som Hans Tore. Snorker og fiser dessuten ikke i hytta. Et sjeldent positivt tilskudd.

Har fått mange spørsmål fra sine jamngamle venner om hvorfor i helv... akkurat elgjakt langt til fjells. Åsså sammen med slike gamle gubber, da gitt. Det MÅ da bli kjedelig. For vår del bør vel svaret være tvetydig. "Jammen dom sier så mye rart". Kanskje vi må ta oss sammen litt snart.

Jaktlaget samlet med Monica smilende ved Tronds (kjempe)elg.
Neste gang er det din tur!

Og det tok ikke lenge. Allerede første ettermiddagen det året hun var gammel nok til å sitte alene falt hennes første okse. En flott 8-spirs fjellmann ble lagt i myrgraset.

Monica fant dessverre ut at det var andre ting i livet som var mer attraktivt, så nå steller'a med kjæresten i hele oktober mens vi gamlekara sitter slukøret igjen i hytta. Ja - ja, det er som de eldre alltid har sagt: "Ungdommen nå til dags!"

Abdisør'n!