|
||||||||||||
|
Copyright © 2009 B Sønsteby |
I år har jeg vært elendig til å legge ut bilder etter hvert. Da får jeg trå til å legge noen flere bilder i sammendraget for hele året. Det blir litt mange bilder, kanskje, men egentlig synes jeg jo at det skulle vært med mange flere.
Villsvin var innledningen også i år.
Jeg burde egentlig begynne med å unnskylde meg her, akkurat som i fjor. Blir reine repetisjonsøvelsen dette. AT JEG ALDRI KAN LÆRE å ta med kameraet til åtebua. Det er ikke mer enn et par hundre meter å gå. Jeg skal da jammen klare å bære det når jeg drar med meg så mye anet unødvendig. Bildet er uklart som fyyy, men opplevelsen er artig å tenke tilbake på, så da får dere leve med det.
Det kom da til slutt noen griser på besøk. Ikke stod de rolig og ikke kom de skikkelig fram i lyset heller. Etter mye om og men så får jeg grei mulighet på den ene og skyter. Den forsvinner som den berømte ånden i fillehaugen ut av lyssektoren, som ikke er mange metrene vid, og rett inn i svarte natta. Ikke er det sporsnø heller, så om den har løpt langt så blir dette vanskelig. Jeg er temmelig sikker på at skuddet sitter der det skal så urolig er jeg ikke. Venter noen minutter og rusler så fram til skuddplassen. Joda, det er et bloddrypp eller to i vanndammen der grisen stod. Jeg så også retningen den forsvant, og begynner å leite. Fram og tilbake i mer eller mindre systematisk søk. Jammen pokker! Bruker bare lykta på rifla, som har så fit et grønt lys, for ikke å uroe krabaten dersom den mot all formodning skulle være i live. Jeg gir til slutt opp det grønne lyset og rusler til bilen etter mer lys. Er pokker ikke tilbake til skuddplassen igjen før jeg ser den. Hadde ikke løpt 10 meter en gang. Lå nedi ei dump, og det grønne lyset gir veldig dårlige konturer og skygger. I skikkelig hvitt lys så jeg den øyeblikkelig og da så jeg også blodet på skuldra. Javel, da lærte jeg det.
Som vanlig når jeg er i de traktene, så bodde jeg hos Göran. Her har Lis inntatt favorittplassen (en av dem) og blir klødd på magen. Jeg undres egentlig litt på hvor mange timer Göran har med bikkjene på fanget. Det er ikke få, men så viser de også med hele seg hvor mye de setter pris på det.
Revejakt
Det ble noen økter med revejakt på Øya, for nå begynner virkelig revebestanden å t seg opp. Vi hadde vel både tur og utur, men her har jeg stått på rett plass ved et hi og ventet på reven. Jøran er en super revehund og underholder oss med los hver gang han er på farten. Når vi etter hvert har lært oss de beste postene, så blir det i alle fall en del observasjoner. Ei artig jakt, men om vi er så effektive kan vel diskuteres.
Jervejakt
Det ble til slutt ei melding om jervespor før jakttiden gikk ut. Vi dro avgårde opp til Skogli og la en plan. Tor skulle gå etter (han er sprekest, ingen tvil) mens Anders og jeg skulle postere. Å si at det var en fornøyelse er å ta hardt i.
Gradestokken viste 16 blå da jeg stilte meg i kanten på denne flata. Ikke kunne jeg stå på lesiden heller, men jeg var rimelig klar lell. Jerven hadde lurt oss og gått ut i ei hundekjørerløype så vi fikk ikke så veldig lange økta. Grit nok i den temperaturen.
Her har fanten gått på sin vei nordøstover.
Beverjakt
For første gang siden vi fikk beverjakt i Ringsaker, så hadde jeg ikke kort. Da ble det noe fotografering i stedet. Denne holdt til i Åsta og ga meg flere artige opplvelser. Her har den sirkla rundt temmeig lenge før den turte å bevege seg opp på land. Trolig hadde den oppdaget et eller annet den trodde var mistenkelig.
Etter maten var det tid for en svømmetur rundt i den lille delen av elva som var isfri.
Helt bort til iskanten og tilbake, to ganger faktisk.
Vårjakt på villsvin
Det ble en tur til Sveariket igjen i månedsskiftet april/mai. På vei fra Väse til Karlskoga så snødde det kattunger ei stund. Nei så utrivelig det ble. Speilblankt på veiene ble det også og jeg som hadde loffa over grensa på sommerdekk! JA JA, det var bare å bli der man var.
Slik så det ut ved åteplassen da jeg satte meg til. Utover kvelden skulle det snø en god del mer, så det var i alle fall sporsnø. om ikke annet.
Når man har sittet og sett på dette lenge nok og det er blitt stupmørkt uten at noe skjer. Da skal jeg love at selv to-tre kuldegrader kjennes ut som Sibirkulde. Jeg var lettkledt, for den nye parafinovnen var jo med. Her skulle det fyres og nytes, men den gang ei. Han som skulle fylle varmekilden med drivstoff før avreise fra Norge hadde sluntret unna og det brant et kvarter. Da var det slutt. Klokka var vel ca. 22.00 da det endelig kom noen forlokkende lyder fra krattet bak sprederen. Likek etter myldra det der borte. Små og store om hverandre i en viss fart. Fikk aldri noen god skuddmulighet for det ble rett og slett for mange griser. Så ble de like brått borte igjen og stillheten senka seg.
Jeg satt etter hvert og smårista og ga til slutt opp og gikk til bilen. Reise noen plass kunne jeg jo ikke. Veien var som ei speilglassrute, så jeg forsøkte å rigge meg til så jeg kunne sove litt. Fikk jo fyra opp litt temp der, om ikke annet, og duppa også bittelitt innimellom. Det gikk vel et par timer før jeg ga opp den øvelsen, fikk i meg litt vått og tørt, på med tørre sokker og en ekstra genser før jeg rusla bort til åtebua igjen. Da var det helt ferske spor etter en enslig stor gris bare 7-8 meter fra bua. POKKER! Trofegrisen hadde vært der mens jeg lå i bilen og forsøkte å sove. Jeg satt resten av natta og til litt utpå dagen, i pur forbannelse. Selvsagt dukket det ikke opp flere griser.
Før jeg reiste tilbake på morgenen så sjekket jeg noen av de andre åteplassene. Der var det helt dødt. Ok, da ble det samme plass til natta igjen, men da "jävlar" blir det alvor :-)
Den nyeste åteplassen hadde hatt besøk for en dag eller tre siden, men ikke noe helt ferskt. Der var det dessuten inga bu, kun et åpent tårn og det fristet lite etter ei natt med alt for mye frysing.
Snøen forsvant like fort som den kom og jeg er tilbake igjen der det var så mange for et par dager siden. Tiden gikk også denne kvelden uten at noe skjedde og jeg tenkte jo mitt. I kveld er det på en annen plass, Til slutt kom det en gjeng, men jeg fikk ikke skutt noen av de heller. Så senket roen seg og dagslyset forsvant.
Allerede når himmelen framstår slik er det bekmørkt på bakken. Det var noen timer siden himmelen hadde vært slik da det brått var noe som fikk meg til å spisse ørene og blunke noen ganger ekstra. Jeg stirret bort mot sprederen og joda. Der var det noe som beveget seg. Opp med kikkerten og da kunne jeg konstatere at det var tre jamnstore griser. Ingen kjemper, men heller ingen sugger. Rifla kom kjapt i posisjon og alle tre forsvant som dugg for solen da det smalt.
Jeg var helt sikker på at denne lå der og ventet vel ikke et minutt før jeg rusla bort. Der lå det da pokker ingen gris! Kanskje var det antydning til blod i en av vanndammene, men neimen om jeg var helt sikker. Hmmm ..... Bort etter den store lykta og inn i krattet på leiting. Det var som pokker at ikke snøen kunne ligget en dag til da. Sporene hadde vært mye greiere å følge da. Jeg leita og leita. Krysa meg systematisk fram og tilbake. Brukte GPS for å se sporloggen min og hadde egentlig kontroll på alt untatt hvor grisen lå. Det tok tid, men til siste slutt så fikk jeg litt overvær av noe som lukta mistenkelig av gris. Hvor kom så det lille vindpustet fra? Jeg stoppet opp og ventet på et nytt lite vindpust. Så var det å søke i den retningen og bare 5-6 meter bortenfor meg stakk det ut en klauv under ei gran. Puhhh... Nå begynte jeg faktisk å undres på om jeg skulle måttet få fatt i hjelp. Det hadde ikke vært noe stas midt på natta, så jeg var rimelig fornøyd med å finne dyret på egenhånd.
150-200 meters sleping av gris i rydda plantefelt er ikke moro, det skal være givet. De siste 100 metrene over åkeren var nesten som å dra den medbakke på snø i forhold. All den stubben at lauvkratt som var rydda bort gjorde at skrotten mer eller mindre satt fast på mothaker hele veien. Jeg banna og sleit, svetta og banna. Fram kom den til slutt og så var det å få løfta den inn i bilen. Ikke så enkelt det heller når man er aleine, men det gikk til slutt. Så gikk siste reis til Väse og jeg kunne gjøre i stand slaktet til henging. Hva klokka var da jeg endelig var ferdig? Nja, for å si det enkelt, så var det ikke lenge før Göran stod opp etter at jeg la meg :-)
Reinsjakta
Heller ikke i år hadde jeg store planer om reinsjakt. Nå hadde imidlertid Tor kort og innimellom ville han ha med seg kjentmann. Selvsagt kunne jeg stille som "guide" og vise han hvor reinen stod :-) Noen av turene ble kombinert med at jeg kikket litt etter hjort, da jeg hadde fått anledning til å jakte på den i et av terrengene i Nes. Det hadde jo vært skikkelig moro om man skulle lykkes med en slik.
Tor og kompisen fikk se rein bare noen minutter etter at vi gikk fra bilen. For egen del ville jeg ikke være med innpå. Tre personer støyer i alle fall minst dobbelt så mye som to. Da var det mye bedre å bruke tiden til annet "næringssøk". Det ble et par kopper med blåbær og MYE venting. Skjer det ikke snart noe der borte??? Neida, det gjorde ikke det
Blåbæra smakte utmerket den. Litt synd denne dagen at jeg ikke hadde med meg rifla, for vi så hjort på vei inn dit vi parkerte. Jeg kunne jo gått tilbake til bilen og forsøkt meg på dem, mens de andre to krabba etter reinsdyra. De endte uten kjøtt for både dem og meg, men vi hadde en fin tur i veldig trivelige områder.
Her var det jeg så hjort på morgenen, og hit skal jeg jammen tilbake til også.
En av de store fordelene med jakt i disse områdene er en nesten ubegrenset tilgang på tyristubber. Har ikke tall på hvor mange slike jeg har fyra opp, for intet slår en tyrivarme og en letter henslengt liggestilling :-)
Hva var det jeg sa om lettere henslengt liggestilling? Tor har inntatt horisontalen mens tyria varmer :-)
Det ble ikke noe denne dagen heller, men i morgen blir det nok. Siste dag av jakta og da må man forsøke litt ekstra.
Den siste dagen ble innledet med en tur litt lengre nord. Vi fant ingen elg, men mens Tor rusla litt rundt og kikket satt jeg og lokket elg.
Det ble et staselig besøk og noen artige minutter fra jeg begynte lokkinga og til han forsvant langt langt der bort i myrene.
Så til siste slutt etter en telefon med et tips fikk Tor rein på skuddhold også. En liten bukketass har spist sin siste mosedott. Moroa er over og slitet står for tur.
Nåja, vi tok det lugnt ei stund og fylte magen med vått og tørt før det ble bæring.
Trivelig besøk fikk vi også.
Tor gjemmer seg bak røyken, men Rune funderer på om det ikke blir en kaffekopp snart.
Tyra står litt oppgitt og ville nok mye heller løpt rundt i skogen og forsøkt å finne en tiur eller to.
Her kom straffa for å ha med seg så mye rart i sekken når man går ut på morgenen. Den ble uhyggelig full og trolig noe overtung også. Forøvrig litt moro å se at Tor ble skikkelig blaut i skallen. Det er ikke ofte jeg er ved bilen før han, men denne dagen greide jeg det med god margin. Forskjell i vekt på sekken, undrer du? Nja, det sier historein ikke noe om :-)
Elgjakta
Den absolutt artigste jaktformen jeg vet, det er å smyge på elglos i fjellskogen. I år ble det mest på frossen mark dessverre, men været får man ikke gjort noe med.
Første slipp var med Fenja. Det ble "litt" venting etter hvert, men det er jo slik det blir når man jakter nær grenser og har letteint elg. Forberedt var jeg også :-)
Dessverre ble det litt for mange timer i skarp forssen myr og den eine tredeputa mista en bit. Det ble deretter 14 dager i koia uten slipp på henne. Forbanna skit, men slik ble det bare.
"Det nye håpet" Åstdalen's Edda er etter Fenja og NJ(L)CH Bajas. Telemarking med sans for gode, lange loser. Vi får se hvordan det blir etter hvert. I år skal det ikke slippes på elg. Her er det SVartvadmyras hemmeligheter som skal utforskes og innkalling på avstand trenes på. Må gjøres slikt også.
Det er temmelig store fargeforskjeller på disse. Sikkert ulike underarter i den samme familien.
Storstillia inneholder mye rare vekster. Denne har jeg vel aldri sett før, tror jeg. Visstnok ingen sjeldenhet i.flg. de som har greie på slikt.
Hele flokken samlet i hundegården utafor hytta.
Den første elgen er i bakken. En pen kalv i fin los for Nanna. Synd oksen fra i går ikke var med i losen.
Den som var med her var bare en 6-spiring og fikk være i fred for jegeren. Kanskje vi møtes om et par-tre år :-)
Nesten i Øyer og bikke er i Øyer. Fjelelgen er enkel slik. Dersom man støkker så er det ikke flytting på et par hundre meter før det stopper igjen. Nei, 2-3 kilometer er mer regelen enn unntaket. Om en har ei bikkje som liker å stå og banke og lose ei stund så blir det noen timer i dette området her til bikkja finner ut at hun skal lytte til eiers plystretoner.
Nok en kalv i bakken, og også denne gang var det Nanna som stod for skogens musikk. Jeg var "SÅ" nære å få skutt i den losen gang på gang, men den kua hadde en sans eller to som jeg ikke hadde regna med. Skit au. Losen flytta seg lugnt og rolig bort dit Jon satt og da var det over for i dag.
Vi var nedom Åsta og tok noen bilder 17. oktober. Veit ikke om jeg har sett lavere vannstand i elva noen gang.
Sjelden man ser disse steinene gitt.
I lia mellom hytta og Steinstilen hadde det vært besøk av en mår i natt.
Åstdalen's Bamse var på besøk også i høst og en dag han og jeg var i skogen aleine fikk han en flott los på denne oksen. Den stod litt snedig til og jeg var temmelig nær uten å se den. Plutselig kom den rundt ei flurgran og var klar til å ekspedere både bikkja og meg på en flytur med geviret. Det ble et litt annet utfall av dette møtet enn han hadde tenkt seg. Vel tilbake til hytta i min fundering på hvordan i alle dager jeg skulle få fram denne skrotten til veg, oppdaget jeg at kniven min var borte. Nylaget for sesongen og allting. Hmmm..... Det ble å kjøre på sporloggen til GPS'n for å se om jeg fant kniven på vei ned igjen, men det klarte jeg ikke.
Da jeg kom ned igjen til elgen og kikket litt p åalternative kjøreveger så fikk jeg plutselig se kniven likevel. Hadde satt den i granstammen ved siden av der elgen lå. Noe slikt kan jeg ikke huske å ha gjort noen gang tidligere, så jeg ble litt overrasket, men samtidig fornøyd med at høstens knivmakerinnsatser ikke hadde vært bortimot forgjeves.
Kjøreturen gikk ikke helt etter planen og det måtte mannsterk hjelp til for å få den på rett kjøl og ned til vegen. Det tok vel 11 timer fra jeg skjøt og til transporten var unnagjort. Da var det så seint at flåing ble utsatt til neste dag. Resten av historien om slitet skal jeg ikke ta her, men den dagen skal jeg nok huske temmelig lenge.
25. oktober og nå har snøen for alvor innhentet oss. Ikke så veldig mye mer nå, er du snill.
En jerv hadde vært på besøk forrige natt. Kom fra Øyer og hadde vært bortom restene av vomma etter oksen. Dro rett til Øyer igjen.
Hmmmmm Har det bodd noen her, mon tro?
Et kjent syn for de som kjører Birkebeinervegen nordover og har ettermiddagssola skinnende mot Storstilen og Øyungsfjella.
Åsta like sør for grensa mot Øyer.
Nok en elg i bakken. Ikke nok med at jeg har ny jaktkniv, men jeg fikk et nyyydelig bukspretterstål i Elmax fra en kompis for ei tid siden. Fikk da rota meg til å slipe egg på den og lage skaft og slire. Takk Arne, den der skal nok følge meg i mange år. Begge skaftene er forresten laget av ei bjørkekule fra jaktterrenget og den ene har en liten bit av elggevir av egenskutt elg i front.
Etter 4 timer i tåke, sludd og regn ble det til slutt fall i dag. Vømmølsjakkka var bortimot gjennomblaut, men skit au. Når alt lykkes til slutt så glemmer man alt slikt.
Tror nok jeg syntes det var mer stas å krabbe inntil varmen enn Nanna gjorde, men hun ble nå med. Etter en kopp te og en Kvikk Lunsj ble det hardere tak igjen.
Godt jeg etter hvert fikk besøk utpå dagen. Tor ordnet varme og hjalp meg med å slepe fram kalven. Selv om den var rimelig liten, så er det tungt å dra på barmark.
Åsta ved Kvarstadseter.
Her er et område langs Åsta litt lengre nord.
Det er blitt for mye snø i fjellet og i dag er Nanna og jeg i nedre deler av Pihl. Forholdene er rimelig gode og håpet stort når bikkja forsvinner i furuskogen og blir borte. Litt seinere gjaller losen på andre siden av Steinbekken og det er bare å la det hele roe seg litt før jeg forsøker å lirke meg innpå. Det skulle vise seg at losen var på ei halt ku som var mager som ei spekefjøl. Fin los, men utfordrende var det vel ikke.
Denne var så mager at snøen frøys fast i pelsen. 104 kilo slaktevekt.
Nok en gang brukte vi tobeint elgträck.
Himmelen er flott når kjøreturen går fra fjellet og hjem.
Snøen var tung i Døråsmarka denne dagen og bjørkene bøyde seg for oss fort vekk.
Når snøen blir for djup for bikkjene så var det Tor som trådte til og labba rundt. Både mer langbeint og lettbeint enn meg han :-)
Her tusla jeg innover på trugene tidligere i dag og så er det bare å traske tilbake til bilen. Intet sett, men skit au.
Elgjakta inkluderer matpauser også. Denne dagen ble det mat i friluft med åpen varme med nykokt te og kaffe.
Tor hadde et litt iltert uttak borved Steinbekken. Elgene stod dårlig og kom hurtig mot posten.
Der passerte de postjegeren på meget kort avstand og kalven ble igjen på skuddplassen.
Kvota er fyllt og jakta over.
Ble en liten hvil ute i dag også mens vi venta på hjelp til transport av elgen hjem.
Nok en tobeint träck og nok en gang gikk de andre så fort at jeg hadde mer enn nok med å holde følge, selv uten å være med og dra.
Rådyrjakt
Om jeg har vært dårlig til å ha med kamera tidligere i sesongen, så har jeg vært elendig i rådyrjakta.
Noen få elendige telefonbilder er det hele, men en og annen opplevelse kan de fortelle om.
Vi kikka litt ette pus i fjellet før elgjakta slik at småtassene i det minste kunne få litt ekstra mosjon. Jippy syntes det var stas å endelig få løpe løs noen timer og når sant skal sies, så syntes eieren også at det var stas å se de brune jævlene i fri utfoldelse uten å måtte tviholde i båndet hele tiden.
Celeste var nok minst like fornøyd som Jippy og denne kvelden hadde begge de to yngste brune skrudd av bryteren og lå lugnt og stille rundt kjøkkenbordet og snorka om kapp.
Fryktelig kjeeeeedelig å vente mens far tar en kopp te og ei brødskive. Reine dyreplageriet altså.
Første slipp på øya og Jippy fikk lukte på årets første ferske rådyrskrott.
Utsikta mot Toten.
Var med en flekkete kjøter også jo!!! :-)
Karma syntes Tormod med fordel kunne dele nisten med henne, men neida. Han spiste alt sjøl :-)
Tormod fikk ei geit som Celeste hevdet eiendomsretten på . Hun skal nok ha det meste av æren også, så det er akseptert :-)