|
||||||||||||
|
Copyright © 2009 B Sønsteby |
Så er et nytt år i gang og jeg håper det vil bli litt bedre jaktvær i året som kommer. Det ble liksom aldri det helt store i år, verken etter elg, eller rådyr. De fineste jaktturene hadde vi vel til Sverige , den ene i januar og den andre i desember. Nå er det dye kolber på gang til et par av riflene, så kanskje blir det norsk flammebjørk på de mest brukte det kommende året? Vi får nå se.
Uansett blir det spennende å se hva de yngste firbeinte viser den kommende sesongen. Diva jaget jo bra helt til hun falt ned på Helgøya og Nanna viste lovende takter før snøen og skaren ødela elgjakta. Dessuten skal vi sikkert tasse en del kilometer etter bamsen også denne sesongen og tar jeg ikke feil blir det noen fantastiske vårmorgener på utkikk etter Børre Bever i de lokale vassdragene og kanskje et svenskt eller to. Om lykken står oss bi bli det hundejakt etter dåhjorten i de svenske skoger når høsten kommer også. Godt man har gode venner!!! Takk skal dere ha for alle opplevelsen dere byr på!!!
Så er jaktåret 2010 historie for min del. Det ble for mye snø og ingen romjulsjakt i Sverige, så da er det tid for en liten oppsummering.
Det starta med noen flotte dager i de Svenske skoger. Anders kjøt en flott dåhjort og vi vasset rundt i snøen mens hundforbudet var innført. Ikke akkurat det vi tenkte på da turen ble planlagt, men sånn er all utendørsaktivitet. Så ble det noen fantastiske dager på beverjakt. Aldri har jeg vært så våt så mange ganger på så få dager, tror jeg. Fikk meg en fin bever som nå er blitt rug og det ble også tid til noen artige bilder som minne og ei fin tid.
Bamsen satte ikke så mange ferske spor i ringsaker mens jakta pågikk, men vi fikk da noen turer på høstgul myr på leiting etter ferske etterlatenskaper. Fine turer i fine farger, om ikke annet.
Elgjakta ble fjorårets motsetning. Riktignok var det en del kalde morgene og mye frossent bjørkeløv å tråkke i, men jammen hadde vi det flott i år. For egen del så fikk jeg til og med skutt en pen okse med bastgevir. Det har aldri hent meg og kommer neppe til å hende igjen heller. Ask jaget som bare f... i høst og Na nna hadde øreprøblemer så det ble heller dårlig. Jon's Jøtul kom i gang etter hvert og jammen fikk jeg meg en fin okse for henne også. Rart med det, men gamle gubber er værst å lure :-)
Rådyrjakta ble litt amputert med mye kulde, men vi fikk de fleste dyra vi hadde lisens på og hundene gjorde jobben som var forventet.
En Sverigetur på Tor Mauseth og meg i desember ble vel heller ikke hva vi hadde planlagt. Nok en gang ødela snøen mulighetene for hundejakt og det er vel egentlig litt langt å reise for støkk og drevjakt. Dette til tross, vi hadde det skikkelig gøy og Tor fikk skutt sin første gris. Bare det var verdt turen.
Så kan en bare håpe at neste år gir minst like mange flotte dager i skogen.
Mulighetene burde i alle fall være der, men en vet jo aldri hva som skjer i framover.
Han hadde rett der Storm P. som sa:
"Det er vanskelig å spå, spesiellt om framtiden!"
Det startet med en Sverigetur til Finspångområdet og videre til Rimforsa !
Det blir et par timer med smygjakt først på dagen, uten at det bærer frukter. Så er det kjapp raset, før vi setter oss ut på de to lovende punktene. Rett før skytelyset forsvinner smeller det hos Anders. Min telefon får hikke, så jeg får ingen melding, men om den hadde kommet fram, så kunne jeg ha lest: "Jaaaaaa!!!!" Det vil si at han hadde lykkes til gangs.
Som dere ser, så hadde han god grunn til å sende en slik melding.
Slik så den ut på nært hold.
Foruten jakta, så hadde vi da noen flotte opplevelser ved siden av også:
En ørnefamilie hadde inntatt området og eksponerte seg for oss flere ganger.
Den siste jaktdagen ble brukt ved Rimforsa og der så jeg mye vilt på en dags smyg. 10 hjorter, men ingen stor nok til å skytes. 1 elg, 1 rev, 1 rådyr og 3 villsvin. Jeg var dessverre ikke kjapp nok til å få skutt noen av grisene, men hadde jeg vært litt mer rutinert, så skulle det nok falt en gris eller to. den ene lå faktisk til jeg var bare et par meter unna. Jeg vet ikke hvem som skvatt mest, grisen eller jeg. At det blir vakkert der grisene har rotet skal ingen kunne påstå, men jeg så klart at hjortene nyttegjorde seg denne gravingen ved at de fant en del lyng å spise på der grisen hadde "bøket" og så lå de faktisk i noen av disse haugene av lyng, mose og jord.
Så var jaktturen over og jeg måtte vende nesen hjemover. om det skal være noen trøst, så sparte jeg i alle fall ammunisjonen :-)
Fikk forresten en invitasjon om å komme igjen, så da får jeg fortsatt sjansen om en får leve og holde seg frisk.
Beverjakta ble en våt fornøyelse
Her er gnageren 2010 "på tørt land" og det ble noen bilder før jeg fikk vassa inn til fast grunn.
Vel hjemme viste vekta 17 kg og et alt for stort utgangshull. Hmmmm, da var kanskje V-max oppskrytt lell, da.
Etter både bad i iskald vårbekk og forsiktig stiltring over islagt vann der isen med bulder og brak truet med å åpne seg var det egentlig bare dette som manglet. Ei stille lone som så innbydende og fin ut, og under overflaten skjulte lassbærerspor og andre ukjente hull. Hadde noen sett meg der jeg stod med vann oppi bukselommene, så hadde det blitt noen artige kommentarer, det skal jeg garantere.
En annen tur så jeg bever nesten hele kvelden, men hadde bare en skuddmulighet. Det var da en av skinnbyltene krabbet opp på ei lita øy bare 10 m unna der jeg stod. Lirka rifla hurtig i anlegg og så ingen ting. Linsebskytterne var fortsatt på! Ja - ja, etter først å ha sett to som ble skremt av ei svane som oppdaga meg og skravla noe forferdelig mens den letta, hadde jeg helt glemt kikkertsiktet. Da den lille som jeg har bilde av her kom litt brått på svømmende rundt ei grasøy så var det liksom ikke så mye muligheter for å bevege seg. Det endte med mange artige øyeblikk og sterke vurderinger fam og tilbake for om jeg skulle satse på et bad eller ei. Jeg valgte det siste. Hadde den på 5 meter ei stund, men da var det i alle fall ikke mulighet for å få opp rifla.
På ei øy i den oversvømte bekken fant den mat i massevis.
Nå var den også så langt unna, ca 30-40 meter, at det gikk å lirke fram kameraet og få tatt et par bilder.
En kompis har fortsatt lisens på bever og vi skulle ta en titt langs Åsta. Uten flytbar farkost var Åsta lei å krysse. Vi lot den sitte og gumle på gammelt gress og ønsket god vår. Etterpå fant vi nok en brun skinnbylt. Forsiktig stiltrende på iskanten ruslet den vekk fra områdets inntrengere. Ut fra størrelsen å dømme, var dette områdets stammor og vi syntes hun skulle få lov til å fortsette å være det. Lommekameraet var heldigvis med og situasjonen ble i det minste foreviget for evig minne.
Hun var ikke helt fortrolig med menneskelig aktivitet og ruslet vekk fra oss.
Det tok ikke lenge før det bare var noen krusninger på vannet som minnet oss om at det nyss hadde vært en bever å se.
Ny jakttur og også denne kvelden så jeg noen bevere etter hvert, men tipsa en kompis som også var ute.
Han hadde ikke skutt sin ennå, så da var det en like bra løsning.
Jeg kunne jo guide og være kjentmann, så har jeg i det minste noe å mobbe for i lang tid framover :-)
Guide og fotograf venta i spenning på et skikkelig magaplask. Det kom dessverre aldri :-)
En av de andre jegerne hadde lykken med seg denne kvelden. Hmmmm, drar vi kjensel på et ansikt fra rådyrjakta, tro?
Beverjakta er normalt ingen sosial aktivitet, men innimellom treffes folk med felles interesser.
Skytelyset forsvant og vi møttes til en kopp varmt drikke ved varmen.
Det er snø i lufta igjen og kvelden ble temmelig kjølig så snart sola forsvant.
Bjørnejakta
Da to bjørner ble observert sammen i fjellet en tidlig vårdag, så kontaktet vi forskermiljøet på Evenstad.
SNOs lokale representant har jo tidligere vist at han ikke er interessert i å være med ut for å dokumentere evt. DNAfunn når flere bjører er observert sammen. Her er Erling Maartmann framme med pinsett for å plukke hår av ei buske en av bamsene har satt sitt bumerke på. Så får vi se da, om det kommer noen tilbekemeldinger om funnet.
Et nygravet bjørnehi dukket opp bak granbuskene i slutten av oktober. Det lå ingen der, og ikke var det riktig ferdiggravet heller, men kanskje er det et godt utgangspunkt for sporsøk til våren? Vi får se.
Elgjakta
Ask starta jakta med en gnistrende los første økta. Ingen smågutt han losa på heller og meget spesiell på flere måter.
Aldri tidligere har jeg skutt elg i oktober med bast på geviret, og aldri kommer jeg vel til å få den muligheten igjen.
Geviret var ikke akkurat imponerende på denne okstappen og ikke noe å henge på veggen.
Kan vel ikke ha grøvre børsereim enn hyssing om jeg skal få hengt børsa på de piggene heller.
At Ask hadde en flott los på frossen mark i Hangenholen gjør imidlertid minnet godt.
Hmmmm, kommer det ikke snart en bil så vi får skyss opp til hytta igjen? Ask undrer mens han sitter og hviler ut.
En flott los på ku og kalv har endt i fall og vi ser ikke helt for oss å måtte gå hele veien til hytta.
På min vei denne økta med Nanna kom jeg til et sted som fortsatt huskes meget godt fra en ung elgjegers opplevelser. Året var 1986 og jeg hadde skutt en 10-spirs okse dagen før. Laget var enige om at også andre oksen skulle ha minst 10 spir. Så fikk Basse los på en gedigen ni-spiring akkurat på denne lille kulen hvor den gamle grå furustabben står. Jeg greide ikke motstå fristelsen og en 279 kilos okse måtte vike for Basse, Krico'n og meg. Ingen av gamlekara nevnte forresten antall spir, men kommenterte villig vekk størrelsen :-)
En fin okse. 9 spir og et utlegg på 112 cm. Denne har jeg nok ikke plass til, om jeg skal ta vare på en etter hver av mine egne hunder, så hundeeier får tilbud om overtakelse rett etter at vi kommer til fallet og takker heldigvis ja.
Det er jo uansett hunden som har æren for at det blir elg, og ikke skytteren. Da er det bare rett og rimelig at geviret følger hunden også. Så får heller Jon ta diskusjonen med "hjemmefronten" om plassering :-)
Rådyrjakta
I første losen ble det ikke noe fall. Diva jaget godt nok hun, men tåka var så tett at jeg ikke så rådyret før det var på 15 meters avstand. Da hørte den meg nok og skvatt avgårde. Godt, okke som, å få bekreftet at hun jaget da dette var første slipp etter at hun skadet seg i fjor. Eieren var i alle fall fornøyd. Neste los var på hare og jeg måtte nesten le. Det var ikke gått så lenge før jeg får spørsmål på radioen om det kunne skytes hare for henne. "Ja, selvsagt!" var svaret og da sa det PANG nesten med en gang. Tor Egil kunne fornøyd melde at han hadde skutt en hare.
Tor Egil og Diva var fortsatt på hugget og litt senere kunne han felle en killing etter en fin, men kort los.
Kanskje Diva går i sin mor Rafales spor på de jaktlige baner. I så fall ...... :-)
Første losen i "Hønnskauen" resulterte i en rev på unge Stai, med det vakre fornavnet Bjørn. Vi er heldige slik :-)
Deretter ble det rådyrlos som endte midt i et byggefelt. Der kunne vi jo ikke verken postere eller skyte, så Diva ble koblet og vi byttet terreng nok en gang.
Bjørn forsøker å sette på igjen gevirstanga, mens Regal tenkte å hjelpe oss med å slepe dyret ned til veien igjen.
Lurer egentlig litt på hva de kikka etter, Diva og Terje, men uansett se de ut til å hygge seg i hverandres nærvær.
Etter matpause og skravlestund var det på'n igjen. Ut av Wienskauen kom ei geit trippende og da greide ikke Svein Ove å la avtrekkeren være i ro. I følge eget utsagn så var han så kald og stiv at han ikke var sikker på om han greide å følge dyret med siktet. Vi fant ut at var'n så stiv, så holdt'n i alle fall rolig uten skjelving :-)
Tor og Regal med dagens første fangst. Gamlefar er ikke snau om dagen.
Desembertur etter gris og dåhjort i Sverige
Det går ikke så lenge før det smeller hos dagens driver, men det er et godt stykke fra oss. Tross det, så kommer det snart noen svarte fjes som dukker opp i skogen. Først en hos meg som sannsynligvis hører jeg tar av sikringen. Så en til som stopper akkurat slik at jeg ikke greier å avgjøre om det er sugge som kan ha under eller om det er en liten galte. Det viste seg at den nok var en liten galte, men da fikke jeg ingen skuddmulighet. SÅ smeller det hos Tor. "Skutt på en enslik voksen gris", får jeg melding om, men den forsvant uten at han så den falle. Jeg kommer meg dit og vi går etter på sporet. Ikke en eneste bloddråpe, men etter 150 meter så ligger grisen under ei lita gran inne i et plantefelt. Tor har fått sin første gris. Grattis!!!
De fleste jegerne samlet ved grisene som Håkan skjøt inne i drevet. Fra venstre: Ingmar, Samuel, Håkan og Tor.