Send e-post

Copyright © 2009 B Sønsteby

Jakt
Villsvinjakt
Revejakt
Jervejakt
Jakta 2016
Jakta 2015
Jakta 2014
Jakta 2013
Jakta 2012
Jakta 2011
Jakta 2010
Jakta 2009
Jakta 2008
Jakta 2007
Jakta 2006
Jakta 2005
Jakta 2004
Jakta 2003
Sporing av bjørn
Gamlekara
Elgjaktlaget
Rådyrjaktlaget
Villsvinjakt i de svenske skoger


Her er plassen jeg skal sitte første kvelden. Det var mer liv der enn hva som synes på bildet,
for allerede da jeg stoppet bilen og gløtta på vinduet så hørte jeg noen som slåss om maten. OK her måtte det forsiktighet til.


Jeg lirka av meg skoa og tredde på et par ekstra tjukke sokker. De fikk gjøre nytten som smygsko ei lita stund. Slo av alle lys i bilen og lista meg ut. Opp med bakdøra og på med en tjukk genser. Fikk rifla ut av futteralet, på med lyddemper og kikkert, inn med sluttstykke og en patron ble lagt i og skøvet på plass. Så var jeg klar. Det fikk holde med ett skudd i våpenet for det rasler så fælt om man begynner å lirke noen ned i magasinet. Jeg var vel knapt kommet til meter da jeg skimtet en skygge som løp fra åteplassen og inn i skogen. Kom meg noe nærmere og fikk lagt meg til rette. Avstanden var rundt 35-40 meter og jeg la meg til å vente. Det var ei sugge med 7 unger, tror jeg. De stod jo aldri stille så det var ikke enkelt å telle. Jeg var kanskje ikke så fokusert på akkurat det heller. Her var det viktigst å holde konsentrasjonen oppe og være klar om en av krabatene stoppet i en passende posisjon. I og med jeg lå på bakken så måtte jeg være mye mer obs på bakgrunnen også, så det ikke stod en gris bak. For å være ærlig, så er ikke 8-10 minugrader det ideelle for å ligge og kravle i snøen for så å bli liggende stille og vente ei god stund. Til slutt var det nå en av krabatene som stilte seg opp i passende posisjon og den gamle Garl Gustafen brøla stygt til den. Den datt rett ned og ble liggende på skuddplassen. Det er egentlig sabla greit så slipper man å krabbe etter inn i krattet på leit etter en som man ikke er riktig sikker på om er død eller krigersk og hevnlysten.


Grisen var nok litt mindre enn jeg trodde, men jegeren var fornøyd lell. Det ble en tekopp før jeg rusla opp og hentet den og så var det å sette seg i koia og vente på flere. Hadde jeg ikke styra med å sende melding til jaktverten om at gris var skutt så hadde jeg kunnet skyte en til, for jammen kom hele flokken tilbake. Da stoppet de imidlertid ikke, men gikk rett gjennom det opplyste området og forsvant. Litt seinere kom ei enslig sugge og slo seg til noen minutter og deretter dukka det opp et par mindre som hasta kjappt forbi helt i kanten av lyset. Det ble en rimelig aktiv kveld, med andre ord og jeg avslutta ganske tidlig. Var fornøyd uansett og de siste par timene var det helt stilt. Da var det like greit å komme seg tilbake for slakting og ei god halv natts søvn.



Neste dag var det nye muligheter på en annen plass. En bekjent satt der jeg hadde vært første kvelden og han meldte om gris som hadde vært framme, men han hadde ikke fått skutt. Hos meg var det stille, helt stille. Eneste lille liv, var flammen i Heat Pal'n som gjorde oppholdet i vakkoia en god del triveligere enn om jeg hadde vært uten. Godt å kunne sitte i genser i stedet for XX antall lag med varme klær. Så var vel klokka nær ti og de første fire timene unnagjort. Jeg fikk se en skygge som forsvant over en åpning i bakkant av de opplyste området og så en til. Den gamle gubben våkna til og de søvnige øynene var brått noe mer våkne. Det varte fortsatt 5-6 minutter før de kom ut og begynte å plukke litt erter. Så kom det flere og jeg tror det var 14 stk. Kultinger i sto størrelser og to sugger. De vimsa omkring så det var vanskelig å få en av de største kultingene fri for skudd så her var det bare å tøye tålmodet. Jeg fikk betaling for tålmodet til slutt også, for den største og mørkeste av dem stod litt til venstre for resten og snudde bredsiden til. Der ble den liggende og den gamle svenskebørsa hadde gjort jobben nok en gang.


Her er grisen fra andre kvelden. Jeg trodde også denne var noe større, men neida. Tydelig at man er alt for urutinert til å bedømme størrelse på dyra når det blir slikt lys. Resten av gjengen forsvant i mørket med det samme det smalt og hadde nok ingen tanke på å komme tilbake. Jeg bare satt og ventet ei god stund, men de dukket ikke opp. Da ble det tid for fotografering og en kopp te før jeg meldte kompisen på den andre åta at jeg kunne hente om han ville hjem. Det ble mottatt med et smil, så jeg tok det for en bekreftelse.

Etter litt sosialt samvær en kveld så ble det en avsluttende innsats siste kvelden de voksne er lovlige, men neida. Ingen av oss så noe. Jeg hørte en som snøfta litt forsiktig, men den kom aldri fram i lyset. Slik er vakjakta på gris, det er tålmodighet som gjelder, og så må man ta vare på de mulighetene som bys.


Til toppen av siden