Send e-post

Copyright © 2009 B Sønsteby

Jakt
Villsvinjakt
Revejakt
Jervejakt
Jakta 2016
Jakta 2015
Jakta 2014
Jakta 2013
Jakta 2012
Jakta 2011
Jakta 2010
Jakta 2009
Jakta 2008
Jakta 2007
Jakta 2006
Jakta 2005
Jakta 2004
Jakta 2003
Sporing av bjørn
Gamlekara
Elgjaktlaget
Rådyrjaktlaget
Noen bilder fra sporing av bjønn samt et og annet bjørnehi


Ringsakbjønn våren 2007

Et par mil nordover, noen kilometer østover, langt inn i gammal granskog "der ingen skulle tru at nokon kunne bu", og så inn i et høl i snøen. Der hadde Ringsakbjønn bodd i vinter. Velpleid og riktig fint var det. Da jeg var i et hi for noen år siden lukta det værre enn vondt. Her var det faktisk riktig så bra. Var'n blitt reinslig på disse åra? Marit ble sendt inn for å sjekke tilstanden.


Vel ute fra hiet, hadde han laget en vei av småkvist og granbar. Om det var for å "merke veien hjem" i påkommende tilfeller, eller det var for å kunne gå tørrskodd fra do til soverom skal være usagt. Underlig at han hadde lagt så mye jobb i spaserstien var det nå uansett.


Marit har kommet seg ut av hiets lune rede og viser hvor høyt de første kloremerkene vi så var.


Han hadde satt bumerket sitt her. Tenk å få en slik til å klø seg på ryggen. Det kunne blitt temmelig heftig.


Vi skal ikke si eksakt hvor høyt, men gamlegubben i huset klatra etter og de øverste kloremerkene han fant var nok sikkert 8-9 meter over bakken. Marit var imidlertid ikke sikker på om samboer og "hennes beste venn" skulle greie å komme helskinnet ned ;-) I og med at han skriver dette, så gikk det bra. Legg merke til hvor mye kvist som er fjernet på den ene siden av treet. Den har "brøyta seg vei" med kraftfulle midler oppover stammen. Målinger senere viste at høyeste kloremerke var 10,60 over bakken!


Noen dager senere:

Kompis Tor Egil og jeg fikk oss en fin tur i ettermiddagssola. Bjønn hadde gått nesten oppå den også og hadde hatt en lett tur. 2 ganger hadde'n lagt seg nedpå snøen for en liten hvil, men snart gått videre. Nesten ingen hår hadde frosset fast i snøen og det tydet på at den ikke hadde ligget lenge.


Så hadde nok kreftene ebbet litt ut og brakar'n ville ha seg en skikkelig middagshvil. Ikke rart forresten, for så langt hadde ikke vi registrert at han hadde inntatt næring av noe slag. Her hadde'n laget seg et skikkelig fint dagleie, og vi kom nok brått på'n. Ut derfra hadde han bykset så lang han var og gått skikkelig dypt i snøen. Slik så senga ut. Er ikke mer nøye på senga sjøl, jeg, når jeg legger meg ned for å hvile litt ute i naturen. I og med at han hadde gira opp og sank så dypt i snøen etter at vi støkt'n så ga vi oss. Ingen grunn til å presse kreftene ut. Vi ringa området og hadde han inne i en temmelig liten ring. Der satte vi oss til å vente, men han dukka aldri opp foran kameralinsa. Ja ja, så har jeg det til gode for en annen gang.


Skadefelling

Vi skulle da lykkes til slutt i Ringsaker også, og den første bjørnen som er skutt i Ringsaker på 140 år falt øst for Bleka seter.
Vekt var ca 130 kg.

Den 1.september fikk vi starte lisensjakta på bjønn og vi var kjapt ute om morgenen.
Melding om to observasjoner på morgenen gjorde jaktiveren stor. Vi fant dem ikke, men et nygravet hi fant vi.



Vi nærmet oss elgjakta og fortsatt ver det ikke felt noen bjørn under lisensjakta. Synd, men sant. Så rant det inn ei meget pålitelig melding om en observasjon en kveld. Påfølgende morgen skulle jeg spore med Sirka, mens andre skulle sitte på post. Bare vi kom oss litt unna veien og eksoslufta gikk det nesten som på skinner. Den hadde rota i noen gamle kadavere underveis og brukt masse tid. Ved kadaverne brukte også Sirka en del tid. Det lukta bjønn over alt. Så med ett stoppet hun og kikket halvt høyre. Jeg stoppet og kikket i samme retning, og der kom den ut fra ei skjørtegran. Dæven, det gikk fort. Så den vel i 3-4 meter og hadde ingen mulighet til å rekke å skyte.

Sirka hviler etter nok en dag på bjørnejakt.

Den dro avgårde i sikk sakk og hit og dit. Det var frossen mark mange steder og sporene var lette å se på myr og i langt gras. Etter ei stund hadde den stått og ventet på oss, trolig for å sjekke om vi kom etter eller ei. Senere dro den rett fram et stykke, for så å vinkle stertk av, og gå rundt. Hadde nk vært oppe bak oss og kikket på ekvipasjen for å sjekke den ut. De der skal jeg nok lure, vil jeg tro den tenkte for så å dra rett sydover, målbevisst og rakt fram. Vi ga oss etter hvert. I den retningen satt det ingen. Vi måtte for å lykkes, greie å gå innpå den, og det tror jeg vi skulle hatt utrolig flaks for å oppnå. Den hadde full kontroll på oss og gikk bare og sørget for å være ute av syne. OK, gutten, men vi kommer sterkere igjen neste år.


Det var blitt sent i oktober og snart ville vel bamsen gå i hi for godt denne sesongen. Vi får melding om et hi, og drar for å sjekke. Marit går foran fram mot åpningen og heldigvis for henne kom det ingen bjønn ut. Alle sikkerhetsregler sier jo at man ikke skal skyte over folk, så måtte jeg jo bare latt bamsen komme, da :-)
Dette var forresten ei utrolig flott tomt. Sør-vest vendt på en morenerygg. Garantert tørrt hele våren og med vårsola rett inn døra. Muligheter for både tiur og orreleik rett utenfor soveromsdøra og med småfuglsang av alle slag. Kan man våkne til noe finere etter en lang vinters søvn?


Bjørnespor i mars


Påsken er akkurat overstått og den første bjørnen kommer ruslende på skaren.
Rafale og jeg er ute og sporer da vi finner dette dagleiet like sør for hyttebebyggelsen i Skavaldra.


Her er det Regal og jeg som trener på sporing.
Skal de bli gode til å spore når sommeren kommer, så må grunntreninga være i orden.


Regal og jeg har vært ute og sporet et par timer etter at en løshund ga opp. Til slutt støkte vi den nok og Regal startet med å boffe en del i båndet under sporingen, noe jeg aldri tidligere har opplevd at han har gjort. Bjørnen ville sikkert finne ut hva det var som bråkte slik bak han og begynte å gå og stikke i krattet. Så ble det "rundering" og til slutt er jeg ikke sikker på om det var bjørnen eller vi som gikk fremst. En artig opplevelse, selv om det vel ikke var slik vi hadde tenkt oss jaktturen.

Bjørnejakta etter skadebjørn ga resultater

Bamsefar lot ikke sauen i området være i fred i år heller, så det ble en god del jaktdager utover sommeren. Jaktlaget felte en bamse i august, og var godt fornøyd med det. Aldri før har det vært så mange bjørneobservasjoner og meldinger som i år. Aldri har jeg hatt så mange kilometer på bjørnespor med bikkjenee heller. Dessverre begynner Regal å trekke på åra, så jeg må vel snart fokusere på å få meg ny sporhund til bjønnjakta, men enn så lenge skal han få gjøre tjenesten. Blir nok ei stund til jeg får en slik bjønnsporer igjen.


På kvelden den 17. august var det over. Bamsen ble skutt ved Blæka og vi kunne puste lettet ut noen timer.
En forholdsvis mørk bamse, som hadde en levendevekt på 166 kg.


Regal og jeg har fulgt spor noen kilometer. Skrotten (den tobeinte) ble sliten og dyret hadde dessuten vandret langt østover.
Vi var trolig langt etter, og det var like greit å gi seg for dagen.

Observasjon på Hamarseterhøgda


Da to bjørner ble observert sammen i fjellet en tidlig vårdag, så kontaktet vi forskermiljøet på Evenstad.
SNOs lokale representant har jo tidligere vist at han ikke er interessert i å være med ut for å dokumentere evt. DNA-funn når flere bjører er observert sammen. Her er Erling Maartmann framme med pinsett for å plukke hår av ei buske en av bamsene har satt sitt bumerke på. Så får vi se da, om det kommer noen tilbekemeldinger om funnet. Det gjorde jo det etter hvert, selv om Maartmann ikke holdt ord og sendte tilbakemelding. Ærlighet og det å holde ord er en vanskelig operasjon for slike som han, dessverre.


Et nygravet bjørnehi dukket opp bak granbuskene i slutten av oktober. Det lå ingen der, og ikke var det riktig ferdiggravet heller, men kanskje er det et godt utgangspunkt for sporsøk til våren? Vi får se.


Skadefellingsforsøk 2012

Slik kan det altså se ut når man er på bjørnejakt.

Så er bamsen løs her hjemme også. Fikk telefon i formiddag om aktivitet lengst øst i kommunene og som den jaktlystne sjel jeg er,
så dro jeg i vei. At det hadde vært bamse der hersker det ingen tvil om.


I en gammel setervei hadde bamsefar lusket avgårde, trolig sist natt.


Om vi ser på sporbredden så er det ingen tvil om at det var en røslig kar.


Både framfot og bakfot her.

Bjørnejakt i Sveariket


Skogslunch på "Camp David" Gävleborg og trivelig stemning.


Fornøyd bjørneskytter. Binne på drøyt 100 kg og radiomerket. Kan jo mobbes med at han skjøt "bjørn i koppel" :-)
Selvsagt skutt i los for Norsk Elghund Grå :-)


Utsikten fra "Camp David" tidlig kveld.
Her er forresten også standplass for skyting til Bjørnpasset, som mange jaktområder i Sverige krever at en har avlagt.


I "Hälges verden" Internett :-)


Så braka det løs hos nabolaget. Det ljomet gjennom tåka og over myrene. Bjønnlos!!! Jeg hadde bikkja deres på GPS'n så jeg kunne sjekke avstanden. 1900 m i luftlinje. Justerte opp lyden i hørselverna så det hørtes som om losen stod bare 200-300 meter unna. Da greide selv jeg å sitte stille i knottens verden. Dersom bamsen skulle finne ut at Svensk Jakt's Bjørnjakthelg for 10 heldige lesere ikke var noe trygt oppholdssted, så kunne den være hos meg på 2-3 minutter om den fant det for godt. Her var det bare å holde seg klar. Så skjedde jo det som måtte skje når losen stod som spikra. Hundefører skjøt på bamsen som så forsvant. "Jag skjøt två skott på en liten bjørn, men den finns inte her nu" sa det i radioen. På GPS'n så jeg at det hadde retning rett mot der jeg satt. Dæven, kanskje - kanskje? Så ser jeg at hundene stopper og hundefører kan snart melde om at bamsen ble der den var. Ja- Ja, det var best slik, men det skulle nå vært moro å sett den på beina da. Okke som så gikk det da en halvtime uten at jeg ensa verken knott eller at det hadde begynt å regne.


Her hadde bamsen tråkka litt rundt og forsynt seg av all bæra inne rekkevidde. Nanna og jeg gikk andre økta, men det ble ikke resultat av det. Uansett så er det mye triveligere å gå enn å sitte når det sipler ned fra himmelen hele tiden. Blaut men lykkelig!


Slik her også. Rundt var det blått i blått, for så å finne en flekk på 12-15 kvadratmeter som var helt rensket.
All lyng var i tillegg rasert og nedtråkket. Hvor er'n Nanna? Finn'n er du snill!


Så ble den ikke til nytte på svensketuren. Bare som ekstra ballast når man var ute og gikk samt litt jobb ved dagens slutt med puss og stell. Som et lite etterord så kan det fortelles at gårsdagens to bjørner. Den hos Svensk Jakt og den hos oss, samt den hos Svensk Jakt i dag, ble skutt innenfor et område med en diameter på snaut en kilometer. I tillegg så vi affærer og sportegn på flere forskjellige steder. For å si det enkelt. Her ville ikke Ringsakers sauebesetninger blitt gamle!

Skal jeg komme med en liten sammenfatning av hva som hendte i helgen, så vil jeg absolutt si at det var en vellykket tur. Vi så og skjøt en bjørn. Det ble skutt 2 like inntil oss og vi vet om flere andre bjørner som var i terrenget eller like i nærheten. I tillegg traff vi mange hyggelige mennesker og stiftet nye bekjentskaper. Det er også en av de positive sidene ved å reise på jakt via slike opplegg som dette. Her treffes folk fra alle samfunnslag i den samme settingen. Alle synes det kan bli litt kjedelig når det ikke hender noe. alle blir like våte når det regner og og alle blir like trøtte på slutten av økta. Når vi samles til middag på kvelden og historiene kommer, så er vi vel på jegervis like gode til å skryte og ljuge også :-)

Til dere som var ved Hamra i helga: Takk for en trivelig helg og på gjensyn!
Neste høst gir nye muligheter. Forhåpentligvis har også jeg med meg hund som jager bjørn!!

Bjørnejakt 2014

Litt trening skal til, og her er det Fenja som får sitt første møte med wirebjønn på Sandbakken.


VOFF - VOFF - VOFF - VOFF - VOFF - VOFF


Det låt ganske jamnt ei god stund, så det er bare å håpe at tøffheten blir noe bedre etter hvert. Hun likte å ha litt avstand.
Vi fant forøvrig aldri helt ferske spor i løpet av høsten, så da ble det inga skikkelig jakt, men ute var vi :-)