Send e-post

Copyright © 2009 B Sønsteby

Jakt
Villsvinjakt
Revejakt
Jervejakt
Jakta 2016
Jakta 2015
Jakta 2014
Jakta 2013
Jakta 2012
Jakta 2011
Jakta 2010
Jakta 2009
Jakta 2008
Jakta 2007
Jakta 2006
Jakta 2005
Jakta 2004
Jakta 2003
Sporing av bjørn
Gamlekara
Elgjaktlaget
Rådyrjaktlaget
Jakta 2009

Dåhjortjakt i Sverige ved Uppsala, Finspång og Ripsa


Vi, Anders Eriksson og jeg, startet med rådyrjakt ved Uppsala. Veldig bra med dyr,
men forbasket skareføre som var lei med labbene. Vi tok ingen sjanser og reiste videre til snøfrie marker.


Det ble noen fantastiske dager ved Finspång og Ripsa. Hjortelosene ljomet i åsene hver dag. For egen del var jeg så heldig å få skyte ei hind, og var fornøyd med det. Så mange dyr, ufattelig mange, men skyteiveren er ikke stor i forhold til ønsket om å sitte og høre losen går.


Ved Ripsa var vi mange, og hundefører Oskar var så heldig å felle en spissbukk for Sirka og Linette.
Ingen av dem ser spesiellt fornøyd ut med å ikke få være med helt til mål.


Her har vi siste dagens gjeng under jakten ved Finspång.
Conny og "Pajjen", som hadde funnet et par fallhorn første økta,
ikke dårlige de gevirene der, til å være i dette området av Sverige.
Videre ser vi Jaktleder Martin, Manfred og Anders
(som var den som hadde invitert nordmannen på besøk, og tusen takk for det).


Villsvinjakt i Sverige ved Kisa i Östergötland

Vi var tre kompiser som tok et par dager i Sverige på villsvinjakt i påsken.
Det ble ikke det helt store utbyttet, men vi så da gris og opplevde noe vi ikke har forsøkt tidligere.


"Trofegrisen" pent dandert foran en fornøyd skytter.
Ikke stor og ruvende, men uansett min første gris.


Trofeet ferdig preparert


Vi, jaktkompisene Tor og Jon, laster inn jaktutbyttet i bilen.
Det var litt enklere enn å frakte en elg. Kan det ha noe med størelsen å gjøre?


Beverjakt i hjemlige trakter

Beverjakta starta rundt 1. april her i snødekte Ringsaker. Ikke akkurat innbydende å sitte stille noen timer i slikt landskap og bitende kuldegrader, men hva gjør vel ikke en jaktidiot. Litt senere på sesongen skulle dette vise seg å være en perfekt plass for beverjakt i vårlige omgivelser.


Her skulle det bli fine jaktforhold, men det tok litt tid.

Etter å ha sittet og sett på bevere i halvannen time (en annen dag) så greide ikke jegeren å holde igjen lengre. En av de små fikk en smell og ble liggende på isflaket. Det var godt med gras i vannet mellom land og isflaket, så jeg regnet med at det ikke var dypere enn at det var greit å vasse ut for å hente den. Det var det IKKE. Jegeren stod med vann til rævva og brukte ei lang bjørkeraje for å dra isen inn til land. Det gikk til slutt, men jammen var det tungt å rusle tilbake til bilen med neoprenestøvler fulle av lunkent smeltevann. Godt egentlig at beveren ikke var av de største. I så fall hadde turen blitt både lang og tung.


Børre er lirket på land og klar for fotografering. Ser kanskje ikke så aller værst ut her???
Mens jeg berget beveren til tørt land kom det en riktig stor Børre svømmende. Jeg ble stående helt rolig og kikke
i håp om at den bare skulle svømme forbi, men den gang ei. Passerte posten min på 10 meters hold og kom rett mot
meg og barnebarnet. Fikk vel vær av oss 15-20 meter unna, slo med halen og dykka. Vil anta den fikk seg en god
latter da den oppdaget at jegeren bokstavelig talt hadde havnet på dypt vann.


Bjørnejakta etter skadebjørn ga resultater

Bamsefar lot ikke sauen i området være i fred i år heller, så det ble en god del jaktdager utover sommeren. Jaktlaget felte en bamse i august, og var godt fornøyd med det. Aldri før har det vært så mange bjørneobservasjoner og meldinger som i år. Aldri har jeg hatt så mange kilometer på bjørnespor med bikkjenee heller. Dessverre begynner Regal å trekke på åra, så jeg må vel snart fokusere på å få meg ny sporhund til bjønnjakta, men enn så lenge skal han få gjøre tjenesten. Blir nok ei stund til jeg får en slik bjønnsporer igjen.


På kvelden den 17. august var det over. Bamsen ble skutt ved Blæka og vi kunne puste lettet ut noen timer.
En forholdsvis mørk bamse, som hadde en levendevekt på 166 kg.


Regal og jeg har fulgt spor noen kilometer. Skrotten (den tobeinte) ble sliten og dyret hadde dessuten vandret langt østover.
Vi var trolig langt etter, og det var like greit å gi seg for dagen.


Elgjakt med forviklinger

En kan undres hva som er den forvaltningsmessige bakgrunnen, men de "høye" herrer (og sikkert noen forskrudde kjærringer) i Direktoratet for Naturforvaltning har tvilholdt på at en liten flik av fjellnorge fortsatt skal ha jaktstart 5. oktober etter elgen. Ja ja, det går som det må når kontorfolk skal bestemme over praktiske handlinger. Det går til helv.... hver gang. Så også i år. Vi starta med 20 cm snø og deet bare økte på utover jakta.

Nær 15 minusgrader på morgenen og hvem vil sitte på post i slikt vær? Ikke spesiellt lystelig å slippe hund i dette føret. Bikkjelaus etter et par dager er ingen ønskeløsning. Vi får se hva værgudene gir, men vi er forespeilet 15 nye cm snø. Bør egentlig reise hjem og hente truger før vi snør inne.

Værskifte:


Embla syntes nok at det ble vel utrivelig i det dritblaute snøværet.

Så ble det endelig elg på oss også. Hans Tore gjorde en skikkelig jobb som skytter og Nanna fikk buste sin første elg. Hadde det ikke vært for det forbaskede føret med skare og alt for mye snø, så ville vi nok hatt flere loser, men hva pokker gjør man med værgudene. De får man i alle fall ikke skutt, så da så.


Det er synd at mulighetene for slike bilder blir så få når vær og føre slår seg vrangt. Det er kjo dette som er elgjakt.

Vi hadde besøk av noen unge håpefulle og kanskje framtidige jegere en dag.
Her er yngstefrøkna foreviget sammen med Nanna og fotografens "elgdødare".


Andrea avsluttet besøket i Storstillia med fotoseanse sammen med hund og gevær.

Dagene går og stort sett er det mellom 10 og 15 kuldegrader på morgenen når vekkerklokka hyler av hjertens lyst.

Ny dag, nye sjanser??? Eller er det egentlig slik? Endelig var det mildere og 3 cm nysnø. Vi så et spor fra morgenen av og jeg måtte være bikkje. Det ble ingen resultater av det. Senere på dagen kom det tre elger inn på området vårt. Nok en gang skulle jeg være hund/hundefører. Det endte med stor suksess, og skal jeg være ærlig, så har nok ikke hund/hundefører den stoe æren.
Det kom kolle - kalv - ungdyr på post til vår svenske kompis og gjestejeger. Han skjøt kalven og så gikk de andre to ned til Jon, som skjøt kviga. Det var nesten så jeg gråt av glede da jeg hørte det smalt første gang. Hva jeg tenkte da det smalt for andre gang, skal jeg ikke skrive, men Marit skal jobbe for å skape slike følelser.


Jon og kviga. Den førsteelgen som er skutt i Storstillia med .35 Whelen.

Vi sitter stort sett på trekket noen dager framover og venter på at elgen skal dukke opp i skaresnøen.
På den måten fikk gjesten vår nok en gang mer tur enn hva som kunne forventes.


Årets okse var av respektabel størrelse, i alle fall om man er mer opptatt av gevir enn kilo.


Eiefølelsen kan være sterk om elgen ikke er falt i los også.


Så er flåinga unnagjort og med Øyungsfjellene som fjern bakgrunn og Åsta delvis islagt som nær bakgrunn smiler han fornøyd, Göran, der han poserer med trofeet.

Jeg lånte terrenget til en kompis for at Nanna i alle fall skulle få løpe på barmark ei økt.
Hvilken herlighet for både hund og jeger etter en slik pokker til jakthøst..


Så var pausa over og vi var i gang igjen. Det ble da en skikkelig trimtur, om ikke annet.

Skit jakt, til dere som har jaktforhold. Selv tar jeg heller en dag på rådyrjakt, med gnistrende drev og velplasserte skudd før jeg vender tilbake til Åstdalens snødype lier. Det ble en stor opplevelse med fall for unghunden, Diva. Ingen tvil om at rådyrjakt glatt kan konkurrere med elgjakt når forholdene blir slik. Om det hadde vært jaktstart 25. september så ville vi også kunnet jakte på tint mark, og da.... Nei, ingenting kan måle seg med elglos i fjellbjørkeskogen. Det er DA man er på elgjakt, så enkelt er det egentlig.

Nok en kald dag, men sola kom etter hvert og forsøkte å gjøre ventetiden triveligere for den som hadde fått post i solhellinga. For egen del ble det litt ymse med akkurat det.


"Truge-Jon" og Jämten vår "Snowshoe-Martin" på "full fart" mot bilen og noen varmende grader der inne.
Godt de ikke snubla, for med henda i lomma blir det lite å ta seg for med om uhellet er ute :-)


Rådyrjakta med knall og fall, på flere vis.

Helgøya er hovedbase for "min" rådyrjakt.
Der var bestanden bra sist år og det må det sies å ha vært i år også. Jeg tjuvstartet litt i år, med en dag på bukkejakt i et område med heller glissen bestand. Utfordringer dermed så mye større. Så 6 elger, men bukken glimret med sitt fravær.

Så skulle vi endelig slippe hundene for første gang i 2009.


Morgenens første slipp ble med Diva. Det ble los etter bare noen minutter og jammen ble det fall også.
Makan til debut kunne jeg knapt drømt om. Det var forresten ei geit med små parykkhorn.
Her er det skytter Tor Egil (med børse) og Terje som blir behørig beundret av Diva.
Hun skjønte nok ikke hvorfor sporet stoppet og rådyret lå der, men det kommer - det kommer!


Det var ikke bare Diva som ble luftet. Hauk fikk sin tur han også og jammen falt det dyr under det drevet også.
Samme skytter, og snart må han vel få nytt navn. "Slakter'n fra Øya" kanskje???
Bukk denne gang, men dette dyret var uten horn. De var allerede falt av.


Hauk sin los så ikke akkurat ut til å stresse disse dyra.


Etter jaktturen så tok Diva plass på jegerens mage for en liten "tupplur" på sofaen.

Ny dag på rådyrjakt og vi hadde flere flotte loser. Det begynte med en flott los for Diva.
Jegerne derimot greide ikke å være på rett plass til rett tid og vi måtte til slutt koble uten resultat.


Deretter var det Ardent sin tur for første gang i Ringsakers rådyrskoger.
Det ble en kjempelos i 45 minutter og en lykkelig (for hund og jeger, ikke rådyr) slutt på den økta.


Tor Egil fortsatte der han var forrige rådyrjaktdag. Ardent og han ble skikkelige kompiser utover dagen :-)
Til slutt ble det et slipp på gode gamle Regal som også resulterte i en skikkelig los.
Heller ikke under dette slippet greide vi å stå på rett sted og vi måtte koble og gi oss.


Niste kan være så mangt. Jan hadde gaupefot på/til/i maten i dag.
Vi vurderte sterkt å tilkalle SNO og få nærmere identifikasjon av individet :-)


En liten bukkekilling måtte bøte med livet etter en flott los av Regal i dag.
Han er seg selv lik, gamlegutten, stødig og stabil los og påhengelighet som varmer en jegers hjerte.

Nå har vi vært på Helgøya og jaktet 3 dager uten å skyte noe. Det tror jeg er ny rekord, men det er vel så: Rekorder står for fall.

En dag skjedde det som helst ikke skulle skjedd, men som innimellom vil skje. Diva jaget av hjertens lyst da drevdyret ble støkket. Det dro rett ut og mot en fjellskrent/stup. Diva fulgte på som den "villkatt" hun er og med ett ble det stille. Jeg fikk se på peilen at hun tok raskeste vei tilbake mot der det ble støkk, og vi kjørte avgårde for å hente henne. Da så hun ikke vakker ut, mer som en ungutt som har vært på by'n og møtt sin overmann. Blodig over øyet og "trebeint" kom hun i mot oss. Så rett og slett forslått ut. Hadde nok vært utfor skrenten en tur. Jaktlysten derimot, var fortsatt på topp, der hun survet i baksetet for at hun ikke fikk fortsette. Det ble veterinærbesøk på frøkna før jakta fortsatte for de andre hundene.

Etterpå ble det slipp og loser på både Ardent og Regal uten at vi fikk blåst rene pipene i våpnene. Hmmmm har vi fått skytevegring eller er pekefingrene stivnet til i rett framovervendt posisjon?? Bare framtiden vil vise oss svaret.

Var en tur på øya og jakta litt igjen, og i dag burde vel Hauk ha lagt grunnlaget for en byttehandel som jeg skulle kunne ha stor glede av. En av Ekornligaens utsendte medarbeidere sliter for livets opphold i Ringsaker og han fikk i dag den "store glede" av å skyte et rådyr for Hauk. Da er det vel ikke mer enn rett og rimelig at jeg får komme østover og skyte en bjønn for Strix? Ellers hadde Regal en flott los som gikk i flere timer. Først på dagen hadde jeg en nysgjerrig revunge på besøk. Ville ikke skyte rett utenfor stuedøra til folk som bodde der, så jeg kasta snøball for å få den vekk. Likevel kom den tilbake og møtte Ardent under ei skjørtegran. Det ble beskrik og ilter los noen meter før revelhalen forsvant under et gammelt uthus. Kanskje fikk den en annen oppfatning av "folk og dyr" etter en slik "nær døden" opplevelse. Nå har jeg forresten fått klarsignal, så om den stikker snuten i mine saker en gang til skal Lincoln få snakke me'n!


Dåhjortjakt i Östergötland.

Tor og jeg var invitert til dåhjortjakt hos en av hans skytterkompiser. Det skulle vise seg å være et kjempeflott område og vi ble skikkelig misunnelige på terrenget deres. Kunne egentlig godt bytta bort snø og skare i Storstillia med slike jaktmuligheter, ja.

Det ble ikke noe fall første dagen, men det er bare fordi webmaster på denne siden dummet seg ut noe skikkelig.

Ardent ble sluppet i dåhjortskog for første gang og var nok litt lauskjeftet på beitesporene. Da det ble uttak jaget han utmerket helt til hjorten dro ut. Jeg hastet etter med "RegjeringsMazda'n" og fikk ropt han inn et par kilometer unna. Bra jobba Ardent!


Ny rast og nye historier, også korvgrilling over sur fururøyk :-)

Deretter var det Regals tur til å vise sine egenskaper. Han fikk uttak ganske fort, og drevet gikk "på skinner". Det var da undertegnede gjorde tabben og to flotte bukker kunne elegant trave forbi uten at noen ble liggende igjen. Hvordan det kunne skje er det bare "hin mannen" som kan svare på. Selv er jeg forferdelig skuffet. Endelig skulle jeg få skutt en skikkelig bukk i los for Regal, og så gikk alt i dass. Ja - ja, jegerlivet er tøft. Vi får ta dem i morgen.

Det ble like fint jaktvært og like bra med vilt (for ikke å si langt bedre) neste dag. Håkan slapp sin Mynta og det ble los nærmest umiddelbart. Både en hind og en kalv ble skutt på formiddagen, og vi hadde en flott økt. Selv så jeg overhodet ingen ting, men Tor så bl.a. en flokk på 9 hjorter.


Håkan, Tor (delvis skjult, Kjell, Peter og Ingemar i det vi tar en kjapp rast.


På hjemturen var vi innom hos Peter og så på trofeer. Her er noen av de fineste han har skutt. Dette er gjort på snaut 10 år!!!
Fra gamle dager husker jeg en sang som bl.a. hadde denne strofen: "Der skulle vi ha vøri Kal, vi skulle reist i fjor!" Slik er det vel egentlig med Tor og meg også. Der skulle vi helst vært hele tiden.


Regal og Ardent er snart klar for hjemreise, men vi har et håp om å få vende tilbake en dag til jegernes drømmeland.

Da var vi hjemme igjen og det er tid for en kort oppsummering.
Vi bodde hjemme hos vår jaktvert og hadde det aldeles utmerket. Ikke akkurat vant med å bo slik vi, når vi er på jakt.
Fikk til og med all mat servert. Det kaller vi luksus.

Da er det val bare en ting som gjenstår, og det er å si TUSEN HJERTELIG TAKK, til dere alle:
Sara - Håkan - Ingemar - Henry- Ingmar - Peter - Kjell - Mynta og Nya (og noen hunder jeg ikke husker navnet på).
Så håper jeg vi kan si: VI SEES!

Så må jeg innrømme at"Lykken er å kjenne mange svensker!" Ja da skjønner dere vel resten.

Først blir det en liten tur i romjula til en gammel bekjent og god kamerat. Svenskene er heldig slikt. Dyrene der borte kjenner ikke til julefeiring og fredningstid når folk flest har god tid til jakt. Det er bare her hjemme i Hakkebakkeskogen at slik er viktig.

Deretter blir det nok en tur til ÖsterGötland og området jeg jaktet i for snart et år siden. Jeg skrev den gang at jeg hadde vært noen dager i himmelen og en dag i paradis. Vel, det blir noen dager til i himmelen. Underlig at jeg kommer dit, egentlig.
Hva annet kan jeg avslutte med enn at "Så godt at slike venner finns"

Egentlig skulle jeg på rådyrjakt i Sverige i romjula, men med de temperaturen vi hadde var det ingen grunn til å reise østover på jakt. Det ble "hjemmekos" og vedbæring i stedet.

Så er året omme. Jakta er slutt og det er bare å se fram mot det som skal skje etter nyttår.


Til toppen av siden