|
||||||||||||
|
Copyright © 2009 B Sønsteby |
fjellturer på utkikk etter "Livets glade gutter"
Villreinjakt kan være så mangt. I våre områder foregår den like gjerne litt nedenfor skoggrensa, som ovenfor. I år var det en kompis fra Sverige som skulle forsøke å lykkes. Jeg hadde kort på fritt dyr og visste at det kunne slenge en og annen skikkelig rusk i disse områdene.
Venting - Venting - Venting er denne jaktformens omkved. Slik ble det i år også. Vi satt på hver vår strategiske plass. Jeg var ikke i modus for å skyte rein, men om en bamse hadde dukka opp så ville det nok kommet en smell.
Selskap i skogen er alltid trivelig. Jeg pleier å ta med en firbeint. De er verdens tålmodigste sjeler. Sitter der og venter, lytter og lukter. Skulle det bevege seg noe interessant i nærheten, så kan jeg være sikker på at de markerer.
Etter å ha kjørt Anders til fjells for å ligge i ei koie ved et stille fjellvann og jakte der et par dager, blir det kvelden når jeg reiser ned. Åsta er vakker, dag som natt, sommer som vinter.
Mens en sitter og venter så blir det i alle fall tid for litt fotografering. Tyttebæra var fristende der den stod, men ikke riktig klar for plukking.
Mørke skyer kastet et litt trolsk slør over myrene denne ettermiddagen. Var det et illevarslende omen, eller?
En av fordelene med å jakte i disse områdene er at her er det i alle fall ved nok. Tyri over alt og jeg setter meg vel aldri ned før tyrivarmen brenner. Moderne byplanleggere, eller hva det nå heter, er så opptatt av å skape trivselspunkter. Det er jeg også :-)
Denne kvelden er det Ardent som er med som speider og OP. At han tar oppgaven alvorlig og konsentrerer seg om lukter og lyder er det ingen tvil om. Varmen brenner, nistepakka fortæres og jeg forsøker å få fatt i anders. Nei, her inne har Telenor glemt at det også finnes en virkelighet, så det er dødt, helt dødt. Litt seinere så smeller det øst for oss. Det er i alle fal lder Svensken befinner seg, men det kan jo være flere jegere der. Jeg venter og venter. En SMS må da vel kunne komme gjennom. Så til slutt spraker det i høyttaleren. "Jag har skjutit en av dom stora vi såg i fjol" sier han oppglødd. JEPP, her blir det slakting.
Innen jeg er framme ved skuddplassen er det skumt. Blir fort det slike seine Augustkvelder når mørke skyer tårner seg opp over horisonten. Jeg var vel litt skuffet da jeg så bukken. den var da ikke så forbasket stor? Skytteren var imidlertid mer enn fornøyd. Vi fikk vomma og gjort i stand skrotten til å ligge natta over. Bløtt var det der vi stod, faktisk så bløtt at vi hadde problemer med å unngå å få vann i gummistøvla da vi vomma! Glemmer nok ikke "spaserturen" tilbake til bilen i mørket. Tråkka ned i et høl og bøyde kneet feil vei. Fy F.... så vondt! Der og da trodde jeg i alle fall ikke at jeg skulle komme ut til bukken igjen neste dag.
Ny dag - Nye muligheter, er det noe som heter. Her ble det Ny dag - Nye utfordringer! Dæven så bløtt det var blitt der bukken lå. I løpet av natta hadde det bøttet ned og nå måtte vi gå lange omveier for å komme ut til skrotten og det var bare såvidt det gikk det også. Jeg skulle flå og ordne slakt, mens Anders skulle bære første vendinga. Tungt? Ja, det så slik ut. Han sank i alle fall såpass nedi at han ikke kunne stå stille noa stund. Måtte gå til en annen vei enn vi hadde tenkt også, men det var forsåvidt greit. Der kom det en som skulle være med og bære, og godt var det.
Fornøyd i dag, ja :-)
Bærehjelpa var på plass og nå gikk siste vending mot bilen. Vel hjemme måtte vi jo ha bukken på vekta og da ble jeg stor i øya, skal innrømme det. 91 kilo slaktevekt, og jeg syntes ikke den så så forbasket stor ut. Lurer på hvor mye jeg har glemt av fordums reinsjakt jeg gitt. Ganske mye når det gjelder vurdering av størrelse, i alle fall!
Takk for trivelig jaktturer Anders. Håper skuldrene etter hvert slipper blod ut i armene igjen :-)