|
||||||||||||
|
Copyright © 2009 B Sønsteby |
og som nå er borte.
Det er egentlig litt underlig, men så mye bilder som jeg tok gjennom årene på Kvarstadsætra, så har jeg nesten ingen hundebilder. De var jo der hele tiden og ble vel knapt oppfattet som fotomotiv. Nei, jakthunder og kjælegriser var de og da var jeg fornøyd. Jeg skal lete gjennom gamle arkiver og se hva jeg finner etter hvert, men her er i alle fall en liten omtale av noen av de jeg husker best.
Basse ble den som skulle lære meg om løshundjaktas hemmeligheter og store opplevelser. Han var ikke snau mot elgen den grå krabaten. Vi bodde i årevis i ei koie ve Kvarstadsætra i Åstdalen og utviklet et spesiellt forhold. Uansett hva jeg var ute på, så var Basse med. Han var ingen kløpper til å spore og jeg var heller ikke så opptatt av å lære han det. Hadde vi bare gjort det og startet på noen jaktprøver. I ettertidens klokskap og med erfaring som dommer fra en god del løshundprøver, så kan jeg i dag si at det var en klar 1. premiehund i nærmest hvert eneste slipp.
Flott var'n også, ikke bare pen.. dessuten er det ingen ting som kan måle seg med elghund på høstfarget myr. Da vet man at det ikke er lenge til moroa starter.
Elgen stod som spikret i uttaket og bikkja ga seg ikke før elgen var død eller jegeren hadde støkt losen noen ganger.
Joda, det er mange gode minner fra en slik hund. Synd - så synd, at vi ikke konkurrerte litt.
Basse var dessuten en utmerket oppsynshund i reinsjakta. Alltid årvåken og holdt alltid kjeft. Fine egenskaper det når oppsynet syntes sola stekte så inderlig og det ville vært utmerket med en liten lur innunder en stein.
Kleggelia's Rusken ble neste tilskudd på elghundstammen på Kvarstadsætra. Han viste seg å være et glimrende talent, og allerede da han var 11 måneder gammel skjøt jeg en flott 13-spirs okse i los for han. Dessverre ble han sparket i los noen dager senere og ble aldri den samme igjen. Det ble ikke flere loser dessverre, men talentet var i alle fall uomtvistelig.
For å erstatte Basse, ble det Burmann av Bjurås som skulle ta opp arven. Eneste hannhund i sitt kull, så jeg hadde ikke noe valg. Lat var'n også som valp. Pen ble han aldri, men jakthund til det ekstreme. Som Basse, så var'n et råskinn til å finne elg og få den til å stå i uttaket. Kunne kanskje hengt på litt lengre innimellom, men jeg hadde en topp jakthund i 10 år med Burmann. Da skal en ikke klage. Fant'n ikke elglukt så ble søkene vide og effektive. Elg MÅTTE det jo være en eller annen plass, og da skulle den finnes. BASTA!
Da fikk vi en slik opplevelse som her. Han hadde gått i normale søk et par timer uten å finne elg. Så ble han borte, og da fant jeg han igjen noen kilometer unna, I LOS, selvsagt. Det ble en pigger denne dagen også. Vi var happy begge to, men det lyste nok mest glede av han på fire. Jeg grua for transporten etterpå :-)
Han fikk 2 x 1. premie på løshundprøver, men kunne aldri få noen 1. premie på utstilling, så jeg startet ikke mer. Første elgen i los ble en 10-spirs okse ved "Strøpet" og i det området falt det mange elger for Burmann.
Burmann og Knut med en liten tass jeg skjøt nedenfor Storstilen. Han var aktiv i alt, Burmann, også framkjøringa :-)
Blant høydepunktene var ei kvige vi felte første dag etter at han hadde vært utlånt ei uke. Han dro i vomskinnet så det gikk hull på og trakk lungene fulle av vomgass. Hostekulene han presterte da kunne konkurrert med en hvilken som helst overvektig gubbe. For ikke å nevne den gangen han busta så elghårene kilte lungespissen. Da også kom det kraftige hostekuler i Hangenholen.
Ingen hund har vel som han, vært jaktlagets hund. Ekstremt sosial, omgjengelig og kjælen.
Uansett hvor sliten Burmann var, så var det alltid et ønske om å bli klødd bak øret.
Så skulle jeg satse på oppdrett og kjøpe meg ei skikkelig tispe. Valget falt på et kull i Hallingdal og vi hentet Bessie derfra. Det ble både oppturer og nedturer. Hun ble et råskinn på jakt, men eksteriøret var så som så. Når hun i tillegg hadde HD for halve kommunen, så var det ikke noe å avle på. Aldri har jeg vel hatt ei bikkje som har startet så lovende og neppe noen som har vært så ekstrem til å få elgen til å stå i uttaket. Husker spesiellt en gang, da Bessie hadde vært syk et år pga blodpropp i hjernen. Først slipp var midt på dagen andre jaktdag. De andre skulle spise og slapppe av mens Bessie og jeg skulle forsøke og se hvordan kroppen fungerte. Det ble los på en elgfamilie og etter en halvtimes tid fikk jeg skutt oksen, en flott 10-spiring. Hun enset den knapt, men fortsatt losen på ku og kalv. En time senere kom de tilbake fra en liten ganglos i Øyer og jeg kunne ligge med anlegg på oksen og skyte kalven. Deretter støkte jeg kua over Åsta for å få igjen bikkja.
Bessie foran og Guri bak. De hadde mange loser sammen og jeg minns spesiellt en gang de hadde los sammen med Tutta.
Det ble litt av ei huskestue med 3 stk, men det gikk bra til slutt det også.
Ikke til å undres over at jeg skjøt mye elg de åra, med Burmann og Bessie samt fars Binna, Tutta og Guri. Det var utrygt å være firbeint og se litt forhistorisk ut i Åstdalen i de dager. Bessie startet på ei løshundprøve og fikk sin 1. premie, men det hadde liksom ingen hensikt å starte flere ganger med hennes skavanker.
NJ(L)CH Frøya ble den første tispa på Sandbaken som oppnådde NJCH. Hun var sistevalg fra et kull hos Arne Blom og utviklet seg til et førstevalg etter hvert. Det ble mange loser i Åstdalens gamle trolske skoger og vi fikk mange elger sammen. Minnene er utrolig mange og det er vanskelig å plukke. Frøya fikk bare to kull, men blant de avkommene så er det faktisk 3 vinnere av 2-dagers løshundprøver. Det er ikke dårlig.
Frøya med en flott 11-spirs okse, skutt etter en lang los nedenfor Stenstilen. Vi lurte mange sammen, men denne var vel den største. Jeg hadde forresten aldri fått skutt den om jeg ikke hadde fått sneket meg til å låne en bil og kjøre rundt. Det var på den tiden mine knær var på sitt værste og gnaglos passa dårlig sammen med det. At jeg var så godt kjent redda imidlertid dagen :-)
En god egenskap hun hadde og som jeg nok ikke har vært flink nok til å ivareta, er hennes interesse for bjønn. Vi var flere ganger i Sverige og jaktet på bamsen noen dager. Dessverre var jeg ikke tilstrekkelig kjent og datidens peileutstyr ikke tilstrekkelig nøyaktig. Hadde det vært i dag, med det vi rår over av hjelpemidler samt lisensjakt også i hjemlige skoger, så ville vi nok skutt bjønn for henne.
Raisa av Høstskog kom hit etter å ha trådd sine valpepoter hos Adreas Nordby. Da han be sjuk fikk jeg overta henne og det ble et lykkelig "samboerskap". Raisa var litt seint i gang med jakta fordi hun blinket litt. Når hun endelig forsto at det ikke var slik det skulle gjøres, så ble det topp loser og topp resultater gang på gang. Det er vel ingen enkelthund vi har skutt flere pene okser i los for. Hun hadde også noen bjørneloser og således var hun egentlig født ti år for tidlig. Hadde jeg hatt henne og Frøya da vi ble innvilget lisensjakt ville mulighetene for å felle bjønn i los vært langt bedre.
Knut og Raisa hadde mange trivelige stunder sammen. Her med en 10-spirs okse som ble skutt etter 4 timer i los i tett bjørkekratt.
Jeg kom aldri innpå og til slutt så ble det støkking. Den gikk rett på Knut og da var det gjort.
Raisa var forresten litt som Burmann, fryktelig glad i å dra i bukhinna.
Det hendte hun hadde litt utur hun også, men Burmanns hostekuler slo hun aldri!
Åstdalen's Idunn datter av Raisa. Ei flott tispe som var litt heit i uttaket og derfor dro det litt for ofte ut for oss.
Om det var så at elg skulle ribbes i stedet for å flås, så hadde vi sluppet jobben så lenge Idunn var i nærheten :-)
Hun havnet i Kragerø etter noen år og der forstod hun plutselig at elgene skulle stå stille for å bli skutt.
Da var det gjort og de skjøt mange elger for henne etter hvert.
Åstdalen's Embla også hun etter Raisa og med noen av de samme problemene som halvsøster Idunn.
Litt heit på elgen, men dæven så god til å finne dem. Embla var dessuten ei meget flott utstillingsbikkje.
Så langt, sannsynligvis den peneste jeg har hatt.
Lars skjøt ei kolle for henne i Hangenholen og det ble den siste elgen hun var med på her i landet. Embla "emigrerte" til Sverige og har gjort sine saker meget godt der borte i ettertid. Litt snillere elg og kanskje litt lavere krav.
NJ(L)CH Åstdalen's Menja Etter Frøya og hun var ei gnistrende god jaktbikkje. Det er kanskje ingen hund jeg sitter igjen med flere gode minner etter enn Menja. Hun svikta aldri og har gitt meg utrolig mange flotte opplevelser, både i skogen og hjemme.
Menja når hun er 5 år, mener jeg å huske.
Som unghund med kalv skutt i los like ved Maartmanntjernet.
Lengst inn på Hangenholen stod hun i los i 7 timer før jeg fikk denne. Lå på ei maurtue og siktet i 4 av dem. Selv om det var kaldt den dagen så våkna maurene av at "varmeteppet" lå der og stråla ut sine siste watt. Det ble livat på kolben etter hvert :-)
Et fantastisk minne, den jaktdagen. Ikke minst når jeg tenker på knaseføret - strømtom radio - elgtrac som streiker - maur - laaaang dag!
Et meget spesiellt minne er fra den dagen i elgjakta da ulven tok en finskestøver i Hangenholen mens hun stod i los i Åsen. Jeg fikk da skutt kua til slutt og så fikk jeg informasjon om hva som hadde foregått et par kilometer lengre nord. Det var godt det ikke var elglosen den hadde peilet seg inn.
Et annet spesielt minne er denne oksen som jeg skjøt rett bortenfor hytta etter 4 timers los på skikkelig skareføre. Hun jobba intenst sammen med Ask da og jammen ble vi kronet med hell. En flott 13-spirs okse som har hedersplassen i stua og nok vil få det i mange år framover. Ikke fordi den var så inderlig stor, men for minnet fra jaktdagen. For den var spesiell. Ikke ofte man lykkes med å gå innpå når det er slikt føre.
Hun hadde en vane, eller kanskje uvane. For meg spilte det ingen rolle, men hun skulle absolutt stå oppå elgene og buste.
Det ble mange rare positurer av det, men er nå egentlig bare et hyggelig minne om henne.
Geviret henger i ei svensk stue til minne om vellykkede jaktdager i Åstdalen for en god svensk venn av oss.
Kommer det noen?
Som gammel dame på en av sine siste jaktturer. Hun holdt seg godt og var i det hele ei knallbikkje!
Når dette skrives har jeg faktisk en valp på 5 måneder som er hennes barnebarn. Fenja, etter Åstdalen's Lava og Vamyra's MD Lukkas.
Blir en spennende høst med bikkje på 12 mndr når jakta starter.
Åstdalen's Ask Etter Åstdalen's Menja var en litt slow starter. Skjøt vel bare en for han første høsten og en andre. Så var han imidlertid i gang og ble en meget bra hund. God til å stille elgene i uttaket og var alltid med hjem når jeg ville. Det siste er er egenskap som blir mer og mer verdifull, ikke minst nå som vi titt og ofte har besøk av gråbein. Er ikke trivelig å gå fra hundene i en slik setting.
Ask var med på mye rart. På reinsjakt var han tålmodig og forstandig som bare en gråhund kan være. Bare det å få være med "far" hele dagen uten at noen av de andre pøbelfrøene var med for å forstyrre var nok helt topp.
Når vi minnes hundene er det ofte de helt store øyeblikkene som huskes først. Dette var et av dem. Han skal riktignok dele denne med sin mor, men jammen jobba de som helter begge to. For egen del så er dette fortsatt et av de store hlydepunktene i jegerkarrieren og det vil det trolig bli til min siste dag.
Mens man er innom høydepunkter. Det var første dag i elgjakta og været bød på tåke og yr. Da Ask begynte å lose gikk det ikke så lang tid før jeg så ferske bjørnespor i en sti. Pulsen steg. Jeg kom etter hvert innpå denne losen, men så da slett ingen elg. Pulsen steg kanskje ennå litt, for det KUNNE jo være bjørn. Ask hadde aldri brydd seg om bjørn tidligere, men en gang kunne det jo skje. Til siste slutt hørte jeg en skarve "subb" bak ei flurgran og så kom det fram en skygge i tåka. Med kun Doctersight på rifla og tett tåke, så greide jeg faktisk ikke å tolke hva denne knotten hadde på hodet. Forstod jo at det var en grei okse og den fikk vandre over i de evige jaktmarker. Aldri før, og foreløpig ikke etterpå heller, har jeg skutt elg med bastkledd gevir. Et skikkelig artig minne om en fin jaktdag og en meget spesiell hund.
Her har det vært en fin los nedunder Hangenholen som endte med en kalv i myra. Vi rusla fram til vegen igjen og satte oss for en pust i bakken og med et håp om at det skulle komme en bil så vi fikk skyss opp til bilen. Det ble litt ventetid, men vi lyktes til slutt :-)
Den siste store i bakken for Ask. At det var Jon som fikk avslutte var bare ennå mer fortjent. Han var fram til da den eneste som ikke hadde skutt storokse i los, så nå var forsåvidt ringen sluttet. At det da var en los som stod og gikk om hverandre og bød på mange korte glimt av elgen slik at lysten til å lykkes bare steg og steg var ekstra moro. Det ble ompostering, smyging, krabbing og åling før alt gikk i boks til slutt.
Takk Ask for alle gleder du har gitt oss. Akkurat nå er det ingen hannhund i gråhundgården og jeg funderer innimellom på hva i alle dager det er jeg tenker på. Jeg må vel ha en til mens jeg holder på med denne elgjakta, men kanskje ikke akkurat nå.