|
||||||||||||
|
Copyright © 2009 B Sønsteby |
Det ble ikke noe oppmøte på meg da det var dugnad i mars, så jeg gjorde turen over grensa siste helga i april for å gjøre litt nytte for meg. Ei vakkoie skulle males og så skulle det bygges ei ny. Malinga utgikk da det var så vått vær den dagen jeg kom over at koia trolig et våt til over St. Hans. Resten av oppdraget ble utført, og så måtte jeg jo forsøke å jakte litt også.
Første kvelden jeg kom meg på post så det slik ut. Ikke spesielt vanlig i Örebro Län 28. april. Jeg hadde med varmovn, så i koia skulle jeg ikke lide noen nød uansett. Det viste seg imidlertid at ovnen hadde jeg glemt å fylle, så den brant i 10 minutter. Med påkledning beregnet for varm koie, lun og trivelig stemning og ikke hustrig vær med snøbyger inn skyteglugga, så ble det etter hvert kaldt, styggkaldt.
Klokka var vel ikke 22.00 før det knaka i kvist borti plantefeltet. Snart pilte en mørk liten skygge over åpningen foran meg, og snart en til. Det er fordelen med snødekt mark, man ser utrolig godt i skinnet fra åtebelysningen. Til slutt vær de vel mellom 25 og 30 griser som snøfta rundt og grov etter restene fra sprederen. 9 voksne og ca 20 grisunger holdt sirkusoppvisning for meg en halvtimes tid. Moro. Gang på gang trodde jeg at jeg hadde skilt ut noe som kunne være en liten galte eller ei lita gylte, men med så mye gris er det ikke så enkelt å skille de fra hverandre samtidig som man passer på at det er grei bakgrunn og ingen kommer inn i skuddfeltet. Det ble ingen skyting og etter hvert forsvant flokken igjen. Klokka ble vel ett før jeg ga opp. Da satt jeg og frøys så jeg ristet, trøtt var jeg også. Tenkte å gå til bilen og kjøre dit jeg bodde for noen timers søvn, men med 2 minusgrader og 10 cm våt snø var kjøreforholdene elendige. Jeg la meg til å sove i bilen og det ble ei stund med halvsøvn og urolig søvn. Klokka 04.00 var jeg på plass igjen i koia. Da ser jeg at mens jeg har tulla bort tiden i bilen har det kommet en enslig stor gris og gått forbi 7-8 meter foran skyteglugga. Pokker, var det den etterlengtede galten som hadde lurt meg? Jeg satt til ca 06.00 før jeg reiste til Göran. Etter litt skravling der så forsvant han og jeg falt trolig i søvn før han fikk starta doningen.
På hjemveien var jeg bortom ei ny åte som var satt ut i mars, men der var det kun fugl som hadde spist etter at snøen hadde kommet, i alle fall. OK, da var ikke det noe Hot Spot kommende kveld. Greit å vite.
Da ble det gjensyn med forrige kvelds koie for meg denne kvelden også. Utsikten er ikke så mye annerledes, men bare for å ha fortalt det. Den lille grana til venstre for stien fram mot automaten, der hadde den enslige grisen gått sist natt mens jeg forsøkte å sove i bilen. Pokker. Også denne natta kom det noen voksne og masse unger. Denne kvelden hadde de riktig god tid og oppholdt seg i sirkusmanesjen i drøyt en time. Moro å se på, men heller ikke nå greide jeg å skille ut noen skytbar gris. Satt i ett strekk til ca 06.00 denne morgenen også, men så ikke flere griser. Hadde jo et lite håp om at den enslige skulle dukke opp igjen, men dengang ei.
Det ble en dag med dugnad og sosial omgang før jeg tok en siste kveld i villsvinskogen. Først en sjekk på en åteplass. Her var det ikke noen gris som hadde vært og klådd pelsen. Ikke et eneste hår satt igjen i tjæra. så her var det ikke plassen å sette seg.
Så reiste jeg bortom nok en plass for å være litt nysgjerrig. Her hadde det vært aktivitet. De kjente imidlertid kun til at det var tre sugger med unger som gikk der, så jeg dro videre. Artig å ha sett hvor plassen var i fall muligheten skulle by seg en annen gang.
Så var jeg tilbake ved min "gamle" plass. Skit au, alle gode ting er tre. Utsikten da jeg fikk rigga meg til var det i alle fall ingen ting å klage på. Himmelen i retning Norge er stort sett forlokkende etter noen dager i Sveariket. Klokka var ikke riktig 22.00 da det skjedde noe borti plantefeltet. Så dukka det opp tre voksne griser. Jeg satt og kikka ei stund, men noen småttinger kom aldri etter. Da bestemte jeg meg for at dette måtte være lovlig griser, så den første som stilte seg med bredsiden til fikk et skudd. Alle tre forsvant som dugg for solen og så satt jeg der da. Ikke hørte jeg en lyd heller. Hmmmm ..... Var egentlig sikker på avtrekket, og grisen stod stille da det smalt, men når de forsvinner rett inn i et plantefelt så kan det jo skje at tvilen etter hvert kommer smygende om det kanskje kunne vært skudd som ikke tok helt eksakt der det skulle lell. Skit au, det var kun en ting å gjøre. Sette på ettersøkslys på rifla, hodelykt på gubben og tasse inn i krattet for å lete. Klart jeg skulle finne grisen. På skuddplassen var det bittelitt blod på vanndammen der grisen hadde stått, men jeg fant ikke en dråpe etter det. Jeg leita og leita, men så ikke snurten av grisehalen. Pokker. JA JA, det var bare å ringe Kent og fortelle hva som hadde skjedd. Han fikk beskjed om å vente litt før han tok bikkja i bilen og kom, for jeg var egentlig overbevist om at jeg skulle finne den. På'n igjen. Systematisk kryssa jeg meg framover nok en gang. Da kjente jeg plutselig lukta av gris, død gris. En liten trekk i lufta avslørte retning og noen meter borte fant jeg til slutt en klauv som stakk fram under ei gran. Det var godt å kunne trekke et lettelsens sukk og forberede seg på ei lang natt. Sleping og lasting av gris, kjøretur tilbake, slakting og inn i kjølerommet med skrotten, så til Göran for noen timer med søvn. Klokka var 03.45 før jeg var i seng.
Slik så den ut. En liten galte på ca 60 kilo i følge vekta. Da jeg dro den fram over masse småstubber etter litt tynning kjentes det ut som om den måtte veie minst 160 og da jeg til slutt skulle løfte den inn i bilen veide den i alle fall 100. Den vekta i slaktebua burde egentlig kontrolleres. Forøvrig så undres jeg på hvorfor i alle dager jeg aldri har med meg et skikkelig kamera på grisvak. Kort vei til koia og god tid, hver eneste gang. Likevel blir det dårlige telefonbilder i mørket. Nesten gang SKAL jeg ha med både det og "doningen" som er innhandlet for å slepe gris til vegen. Det hadde spart mange svettedråper og høste pes og stønn i seine nattetimer.
Til gjengen i Sveariket er det bare en ting å si. Takk for at jeg får komme og kikke på grisene deres, ja attpå til ta livet av en og annen. Det er moro, uansett hvor trøtt og surrete jeg blir etter et par-tre dager i mørke netter i koiene.