|
||||||||||||
|
Copyright © 2009 B Sønsteby |
og som nå er borte.
Dette er en av de sidene som det er leit å skrive og legge ut. Minnene renner på og det er ikke få gode tanker som raseer gjennom hodet når man tenker tilbake. Jeg skal begynne med begynnelsen og den hunden som for alltid (trolig) vil stå for meg som rillemodellen på hvordan en hund skal være til jakt og fritid. NJCH NVCH NUCH NordV-02 Rafale du Rallye Saint Paul. Hentet fra oppdretter Marc Auguin i St. Paul på forsommeren 2002. Litt rufsete og tilbakeholden da jeg forsøkte å få kontakt for første gang, men Raffen tødde opp. Jeg glemmer aldri det første slippet. Litt tidlig i forhold til båndtvangen, kanskje, men det var en stor opplevelse uansett (og dessuten i Sverige). Allerede da gnistret det rundt henne. Den første råbukken i los, fortsatt min eneste med gullgevir, noen loser som nok varte i lengste laget før hun fant sin plass i familien, på blodspor uten å ense andre ting i verden, i gnistrende drev etter dåhjort. Joda, hun var et unikum. Hun presterte på kort tid å bli den eneste Fauvetispa som hadde trippelchampionat, både jakt- viltspor- og utstillingschampion. På jakt var hun et råskinn og hjemme en kjælegris. Aldri kommer det vel til å være noen hund på Sandbakken som er så glad i å ligge på rygg i fanget og bli klødd på magen.
Fra Rafales siste jakthøst. Et rådyr forsvant etter skudd og jeg hentet henne i bilen. Det "spruta" med rådyr rundt oss under sporingsjobben, men ikke en meter slapp hun sporet. 800 meter senere og med min høyre linse hengende på en grankvist et eller annet sted, fant vi bukken og fikk avsluttet jakta. En fantastisk hund hadde sin siste sporingsjobb og noen uker senere også sin siste jaktdag.
Etter hvert som avkommene hennes vokser til, så renner det inn med topp resultater og vi er utrolig stolt av at hun er den første tispa som har fått Norsk Bassetklubbs jaktavlspris i både bronse og sølv. Med litt tur de kommende to-tre sesongene så blir det gull også. Takk Rafale for alle gleder du ga oss og for den jaktverdenen du ledet oss inn i.
Ingen har vel heller så tydelig gitt uttrykk for at de nyter solskinnet, slik som Rafale.
Den neste importen skulle ikke bli så mye dårligere, men det ble liksom ikke det samme likevel. Dette kanskje mest på grunn av alderen. NUCH Maline du Puits Doux de Beauregard kom hit et år etter Rafale som julegave fra en fransk oppdretter. Hun var allerede 7 år og mer enn innjaget. Fortsatt en av de fineste Fauve'r som har vært her i landet. Som en naturlig følge av alderen fikk hun bare ett kull her. Det ble vel ikke helt topp det heller. Det var mer som individ Maline satte sine spor i sjela vår. Ingen kunne, som henne, ligge på rygg i hundesenga og snorke som en gammel gubbe. Ingen var heller i nærheten når det gjaldt å ligge med vinklet nakke. Under vedovnen var hun i sitt ess når vinteren holdt sitt kalde grep rundt Sandbakken.
Her har hun oppdaget noen ender litt uti elva og la straks på svøm. Bare såvidt at jeg ikke mått ut i båt for å hente henne. Jaktlysten boblet, uansett hva vi var ute på. Gikk vi langs ei grøft eller en bekk, så svømte hun like gjerne som å gå ved siden av oss. I skogen var hun drivende god. Vi starta bare en gang på drevprøve pga at hun var såpass gammel. Det endte med en 1. premie som hun også fikk på sin eneste blodsporprøve.
Her er det et par rådyr som har måttet gi tapt for Malines iherdige innsats.
Maline jaktet ALT med klauver. Glemmer aldri hennes ganglos på den største villsvingalten jeg noen gang har sett. Vi var gjester på et område i ÖsterGötland og der skulle det kun skytes smågriser. Det var nedtur, det. Pokker! Jeg var inne på 10 meters avstand og koblet den aldrende dame og ikke så rent lite på vakt. TENK OM grisen hadde funnet ut at han skulle flytte unna denne skapningen med kjepp i hånda. Det kunne gått ille, men endte opp som et uvirkelig minne. Det var bare sånn maline var, hun inntok "enhver scene" som den naturligste ting av verden og ingen ting kunne skremme henne. Hadde hun møtt bjønn, så hadde det blitt bjønnlos. Slik var hun bare.
Hun er ikke borte, men har flyttet i "østerled". Åstdalen's Vue de la Montagne er nå i Sverige hos en kompis som hun delvis har bodd hos de siste par årene. Der blir hun, i selskap med sin kavaler "Knurten", bortskjemt etter alle kunstens regler og har det så godt som en hund kan ha det. Avtalen med Göran var også slik at når vi hadde hatt "våre" kull på henne så skulle hun bli svensk. Vue er etter Maline og Cotters Clouet, og om dere ser litt nøyere på bildene av mor og datter, så er det lett å se at eplet ikke har falt langt fra stammen i denne sammenhengen. To meget flotte representanter for sin rase.
Portrettfotoet av Vue som nå er blitt gravert inn på undersiden av baskylen på en nyyyydelig rifledrilling fra Krieghoff.
Her er graveringen på finbørsa.
Kanskje like greit den ikke er min. Ville skrapet det opp og slitt det bort uansett.
Et bilde av Vue der hun, meget ung, stod i flott positur.
Dette bildet har regelmessig blitt brukt i dan franske Fauveklubbens medlemsblad.
Bilde fra Vue's første skikkelige jaktsesong. Vi er på rådyrjakt i Stange Almenning.
Bildet har blitt brukt i reklamen for et hundefôr og også i den franske Fauveklubbens medlemsblad.
Vår første hannhund fra Frankrike var NJCH NVCH NUCH FinUCH Regal du Rallye Saint Paul. Han har hatt en imponerende karriere etter ankomst, med fantastiske resultater både på jaktprøver, sporprøver og utstillinger. Som avslhund er han i særklasse om man sammenligner hans avkoms resultater med andre hannhunder. Allerede før han hadde vært i Norge i 12 måneder var han trippelchampion og hans resultater gjorde også at han var med blant de 8 siste og nesten helt inn i finalen i konkurransen om "Årets jakthund" arrangert av NKK og NJFF.
Regal var ikke ferdig med "ventetiden" fra rabiesvaksine til blodprøve da jeg kjøpte han, så det måtte til et par måneders ventetid i Danmark. Her er han fotografert ved Limfjorden under ventetiden, der vi var så heldig å få lov å plassere han hos noen dyktige Fauveoppdrettere, Bodil og Kurt Holch. Takk skal dere ha.
Hele sitt liv utstrålte han en livsglede som var en fryd å følge med på. Lekte som en valp i snøen og med valper vi hadde. Var vi på tur så var det "full pinne" og var vi på jakt så var det alltid full konsentrasjon om dette. Vi fikk mange fantastiske jaktdager sammen, men minnene om Regal som sporhund på bjørn er kanskje det som sitter sterkest i minnet.
Her har vi nok en gang vært på bamsespor noen timer. Jeg glemmer aldri da vi kom tett på bamsen i Svartholtet i 2008. regal greide ikke helt å holde kjeft da og bamsen starta å gå små runder. Ville vel sjekke hva det var som småboffa slik. På tredje runden endra jeg taktikk, og vi satte oss for å se om den kunne komme fram bak oss. Regal holdt selvsagt kjeft da vi satt stille, men dette fikk nok bamsen mistenksom og han gikk ut av runden. Det var nære, Regal, og takk for opplevelsen.
Han var vel i hovedsak også den som åpna døra for jaktturene i Sverige. Med sine evner som dåhjortjager og nedarver er det nok hans fortjeneste at det er blitt så mange turer over grensa etter disse litt merkelige hjortedyrene. Det skal jeg være evig takknemlig for nå som han er vandret til de evige jaktmarker. Regal ble nær 11 år og det skal jeg være fornøyd med. Så mye og hardt som han i perioder har jaktet, så er det tøfft å være hund.
NVCH NUCH Sirka de la Meignaniere var vår tredje import fra Frankrike. Hun kom drektig hit i november 2003. Aldri har vi vel fått inn en hund som har vært så forsiktig ved ankomst og det var en tøff tid de første månedene. Ikke minst fordi hun fik kvalper 3 uker etter ankomst. Det gikk bra og hun falt etter hvert inn i den norske rytmen på utmerket vis.
Hun har champions etter seg her i Norge også, men har kanskje satt sterkest spor etter seg i de Finske skoger. Med Åstdalen's Vimma og Åstdalen's Unique har hun to tisper som begge er blitt Finske mestere og Finske Jaktchampions.
Sirka var en utmerket sporhund og her har vi vært på bjørnejakt i hjemmeområdene. Fant både spor og møkk, men bjørnen holdt avstanden og vi kom aldri opp til den. Sirka var den første Fauve'n min som spora bjørn så jeg fikk se den. En minnerik opplevelse. Vi gikk på et spor som var 14-15 timer gammelt da vi kom til et kadaver. Der surra hun lenge før hun fant utsporet. Like bortenfor stoppet hun og kikket mot ei lurvegran 8-10 meter foran henne. Ut derfra kom en bamse i fullt firsprang. Heldigvis ikke mot oss, men på skrå fra oss. Hun bare kikka på den til den ble borte, og tok så opp igjen sporinga videre. Jeg rakk jo selvsagt ikke skyte, men hengte meg på videre. Den stoppa en gang og venta på oss, så ringa den oss for å sjekke hva vi egentlig var før den tok peilinga rett ut av området. Etter noen kilometer ga vi opp, men det var en meget minneverdig opplevelse.
Sirkas første jakthøst i Norge. ga mange loser på ukjent underlag. Her er det en ung jeger som har fått felle sine første rådyr,
attpå til i los for ei fransk "Mademoiselle"!
Regal var kanskje like god til å spore bjønn, men Sirka stramma aldri båndet, så hun var veldig enkel å gå med.
Tenk om jeg får fram ei slik sporbikkje til og samtidig har ei gråbikkje som jager bjønn!
Her er Sirka og jeg ved Ripsa i Sverige. Makan til jaktterreng. Vi var med på jakt hos Homen Skog og hun gjorde seg i alle fall ikke bort.
Det var nok bare Regal som hadde mer drevtid den dagen. ARTIG for en norsk gjest i disse områdene!
Her var hun mer opptatt av de som passerte skytteren og ikke så mye av den som ble liggende igjen.
Ellers kunne hun ofte være nokså røff til å buste, nesten som en gråhund, faktisk.
NUCH Støpberget Hauk var en hund jeg overtok som godt voksen. Eierne rådde ikke helt med han. Her lærte han forskjell på JA og NEI og da ble vi så kompiser atte :-) Det ble ikke så mye konkurranseaktivitet med han, men vi var da på ei jaktprøve der han jaget til 1. premie. Det kunne han greit gjort til et jaktchampionat også, men jeg var ikke ivrig nok. Det ble prioritert jakt og ikke prøver. Til det var han helt utmerket. Pen var han også og har noen få valpekull etter seg.
Så har på busting var han da ikke, men bortom og ristte litt skikkelig med en gang, det syntes han at han hadde rett til. Her har min minikombi gjort jobben og vi fikk oss et rådyr i bagasjen hjem.
Fra en jakttur i Sverige. Like før en los i de Värmländska skoger i den tid det fortsatt var mulig å slippe ei bikkje der.
Det ble fall denne dagen også så da var alle tilfreds.
Hva vi egentlig var ute på denne dagen husker jeg ikke, men det var sikkert kalt harejakt. Kanskje kikket jeg litt etter reinsdyr i tillegg eller vardet bjørnespor? Hauk reagerte forresten ikke noe på de sporene. Ga pokker, enkelt og greit.
HISTORIKK BASSET FAUVE DE BRETAGNE.